Min største teateropplevelse

På fredag spilte jeg siste forestilling av musikalversjonen av “Jungelboka” på Munkholmen, i regi av Teaterlaget i BUL. Som tigeren Shere Khan. 22 forestillinger (i praksis 25 med publikum), og over en måned nesten hver dag på holmen. Det var både første gang jeg har spilt i sommerteateret til BUL og første gang jeg var på Munkholmen. Det er ikke første gangen jeg har spilt i en bra oppsetning, men jeg har likevel aldri vært i nærheten av å være med på noe større. Og da mener jeg på alle vis. Jeg har aldri opplevd en større dugnadsinnsats, noe sted....

De små tingene som blir store

Delte i går kveld en sak om en gutt som ble mobbet, og som sto opp mot mobberne. For meg er det utrolig. Og nå må jeg bare skrive noe om akkurat det. Det ble til denne Facebook-statusen like etterpå: Jeg er ikke unik, for jeg ble også ertet og delvis mobbet (hva er forskjellen? – er ikke sikker) i grunnskolen. Det har vært vanskelig for meg å si at jeg ble “mobbet”, ettersom jeg forbinder det med barn og voksne som blir fysisk mobbet. Har ikke sett på meg selv som et “mobbeoffer”. Det var jo ikke hver dag,...

Førtiårskrisa: Fredagsnederlaget

Fredag ettermiddag/kveld: Den minst givende tiden i uka å gå og handle i dagligvarebutikken på. For meg i hvert fall. Ikke fordi det er så mange ute, egentlig (ikke et pluss det heller), men fordi du ser alle familiene og kjæresteparene som handler inn til helgekosen. Til tacofredag. Jeg har jo i denne bloggen skrytt på meg å ha det veldig bra – og det er sant. Men savnet etter noen er der selv når man har det bra. Påminnelsen om at man faktisk er alene blir sterkest når man ser de små hverdagshendelsene til andre mennesker rundt seg. Hendelser som...

Førtiårskrisa: Livsleksjoner

Om en liten måned fyller jeg 40. HAHAHAHAHA! Seriøst. Ja, jeg gjør det. Syke greier. Men som jeg pleier å si: Jeg fyller 25 igjen, for det er slik det føles. Tidenes åpning på en bloggpost? Neppe. Vi går videre. Jo, men jeg gjør altså det. Singel, barnløs, skalla (vel, mer tynn i håret), ingen eiendom og lite penger. Da må man jo slite noe jævlig. Eller? Merkelig nok ikke. Nå skal jeg ikke garantere for hvordan det vil føles etter fylte 40, men skal jeg dømme etter hvordan det føles å være 39 år, 11 måneder og 2 dager,...

Trafikk-Trondheim

Heldigvis er jeg laget sånn, eller har klart å gjøre det slik, at jeg ikke henger meg opp i bagateller og ting som jeg uansett ikke kan gjøre noe med. Er heller ikke utpreget negativ av meg, jeg kaster ikke bort tida på slikt. Men jeg må innrømme at det å befinne seg i trondheimstrafikken byr på sine utfordringer. Da for alvor heiv meg ut i trafikken her i byen for to og et halvt år siden, på scooter, syntes jeg at det var merkelig hvor treige alle er. Enten i forhold til fartsgrensene (noen ligger f.eks. konstant 10 km...

Søket fortsetter

Livet som en forholdsvis ressurssterk arbeidssøker fortsetter. Etter å ha pratet med ei jevnaldrende dame jeg sitter i et styre sammen med som er i samme situasjon, forsto jeg at jeg ikke er noe unikt tilfelle. Hun har riktignok “bare” vært arbeidssøker siden september i fjor (jeg siden februar), men hun er på alle måter enda mer erfaren og utdannet, og burde i teorien lett få seg jobb. Men neida. Hun har det akkurat slik som meg. Trondheim er vanskelig sånn sett. Det virker som arbeidsgivere her i byen har ekstremt spesifikke krav til hva slags person man ønsker seg....

Formidlingsgleden

Jeg har til høsten skrevet for Panorama.no i 14 år, om enn ikke på jevnlig basis. Jeg leverte mine første stotrende setninger i september 1999, etter å ha sett Furia for første gang på scenen på Kroa i Bø i slutten av august. Det skulle bli mange konsertanmeldelser fra nettopp den scenen i de kommende årene. Jeg er den første til å innrømme at alt jeg har skrevet for Panorama ikke holder toppklasse, og til tider har det vært latskapstekster som har blitt levert. Men jeg tror jeg stort sett har holdt meg unna kategorien “dårlige anmeldelser”, rett og slett...

Flere damer, takk

8. mars. Var det i går. Hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. For meg personlig er det et stort mysterium hvordan kvinner i Norge ennå ikke er fullt likestilt med menn. For slik er det. Så hvordan er det mulig? Det er noe med kvinner. Evnen til å se andre, som menn ikke har – eller i hvert fall ikke klarer å uttrykke på samme nivå. Harald Eia med kompanjonger nettopp skrev en kronikk om hvordan de (i praksis) føler kvinner tar over alt, selv fjernkontrollen i hjemmet. At vi menn har blitt for feminine. Det er en påstand...