Den gangen ei lyspære gikk av i hodet mitt da jeg satt på teaterscenen i en SS-uniform

Den gangen ei lyspære gikk av i hodet mitt da jeg satt på teaterscenen i en SS-uniform

I det dette skrives ferdig er det noen timer igjen til siste forestilling av “Doppler” på Trøndelag Teater, der jeg har vært statist i det som til slutt vil telle 50 forestillinger. En stor suksess for teateret og et lite personlig gjennombrudd for min del. Men ikke på den måten du tror. La oss gå litt tilbake i tid.
Høsten 1996 var livet en eneste stor opptur. Jeg var andreårselev på teaterfolkehøgskolen Solbakken Folkehøgskole, hadde kapret den fineste dama fra året før, følte jeg hadde skikkelig teken på dette med teater og sang og begynte for alvor å vurdere en karriere som skuespiller. Men i løpet av de neste seks månedene gled den tanken bort fra meg etterhvert som virkeligheten begynte å snike seg inn i livet mitt.
1910355_5843630493_3099_n
Andreårsgjengen på Solbakken, tilbake i 96/97
Før vi går videre, la meg bare få understreke: Å gå på folkehøgskole er en helt spesiell boble som på merkverdig vis holder den virkelige verden på avstand. Man får på et vis mye plass til seg selv i det trangeste skolemiljøet du kan oppdrive, og kan virkelig “finne dæ sjæl” (så gå på folkehøgskole, kids!).
Ett år på folkehøgskole går fort, så det er ikke før du eventuelt prøver deg på to år med teater (Solbakken tilbyr et fordypningsår etter det første) at du begynner å kjenne om det er noe for deg. Vel, det var sånn for meg da. Jeg kjente vel at jeg ikke brant nok for det og jeg visste at skulle jeg drive med dette, så måtte jeg ønske det 100%. Det å stå på scenen hadde til da vært en måte for meg å bli sett og få uttrykt meg selv på, og det var noe befriende med det å kunne noe de fleste mennesker frykter som pesten: Å stå på en scene. Og gjøre det på et ok nivå. Det er en av de få tingene jeg opplever stor mestring i og føler en letthet ved å gjøre. Men det betød (og betyr) ikke alt. Derfor bestemte jeg meg for at jeg skulle ha teater og revy som en god hobby, og begynte så å studere. Jeg har aldri likt å gjøre noe viktig halvhjertet.
Purung Frode som Cliff Bradshaw i "Cabaret".
Purung Frode som Cliff Bradshaw i “Cabaret”.
Spol fram 20 år og jeg har til en viss grad fulgt opp min tanke om å ha teaterscenen som en hobby, selv om det strengt tatt bare er de siste tre årene jeg har vært skikkelig aktiv (i Teaterlaget i BUL i Nidaros). Det har vært noen studentrevyer og en semiproff affære (det vil si betalt jobb – om enn ganske dårlig) med jubileumsforestillingen til Solbakken tilbake i 2000 i mellomtiden, men ikke skikkelig. Så da jeg fant BUL var det som å komme hjem: Amatørteater på et høyt nivå og med gode utfordringer, samtidig som det var gøy. Som igjen har ført til at jeg på sensommeren skal være med i Slaget På Testiklestad for tredje året på rad. Og, at jeg denne vinteren og våren har vært statist i “Doppler” på teateret.
Å springe rundt i diverse kostymer bakerst på scenen, uten å egentlig vises eller bruke det en måtte ha av talent i noen stor grad (om du ikke regner disiplin, bruk av kroppsspråk, sceneforståelse og en viss profesjonalitet som talent), har vært en interessant øvelse for meg. La oss ikke stikke under stol at jeg ikke har noe problem med å stikke meg selv fram og gjerne tar mye plass på scenen, om jeg får lov. Stort sett har jeg også fått lov til det. Ikke denne gangen. Jeg har jo kjent litt på å ha en liten rolle under Slaget På Testiklestad også, selv om jeg der har noen replikker og til og med synger et vers alene. Men som frivillig der er det selvsagt de profesjonelle skuespillerne som tar fokuset, og å følge med på dem har vært lærerikt for meg. Så det var en velkjent følelse å komme på teateret en ettermiddag i januar i år og føle seg litt liten og ubetydelig. Det blir litt sånn, når du ikke lenger er top dog og må være ydmyk på en helt annen måte. Det er en reality check. Og jeg mener; Trøndelag Fåkkings Teater! En nasjonal kulturinstitusjon!
50 forestillinger som bl.a. teletubby.
50 forestillinger som bl.a. teletubby.
Poenget her er at jeg kanskje ikke har lært så mye om teater på disse månedene. Men jeg har lært mye om mitt forhold til teater og de som jobber der. Men først, noen observasjoner.
Profesjonelt teater viser seg å ikke være spesielt forskjellig fra amatørteater, bortsett fra at vi selvsagt snakker om profesjonelle mennesker i alle deler av urverket som utfører sine oppgaver til fulle og med entusiasme. Fantastisk fint å se. Men alt er gjenkjennbart; fra usikkerheten, det menneskelige dramaet til seiersfølelsen når nok en god forestilling er gjennomført. Som fort går over. Trøndelag Teater er et fryktelig trivelig sted, med rause, blide og imøtekommende mennesker i alle ledd. Akkurat det har vært en fryd å oppleve. Tror ikke det er slik alle steder, og jeg tror det er med på å gjøre Trøndelag Teater til det virkelig gode teateret det er. Men det profesjonelle teateret er like lite magisk som det amatørteater er, når du kommer på baksiden. Det er beinhard jobb.
Tilbake til hovedpoenget.
For det er ikke tvil om at mitt valg om å ikke satse på en teaterkarriere nok alltid har ligget bakhodet ikledd et strøk av tvil. Burde jeg ha satset likevel? Kunne jeg hatt en god karriere? Er jeg ikke egentlig minst like god som flere av de man ser jevnlig norske teaterscener? Gjorde jeg en feil? Dette er tanker jeg aldri har latt meg selv tenke, for de virker jo også ganske arrogante, ikke sant? Men de har nok vært der, ja. Uten tvil.
Samtidig som dette har ligget å lurt baki der, har jeg nok hatt et ganske usunt syn på de som faktisk har tatt valget om å bli skuespillere og kommet seg fram. Pidestall er et godt ord å bruke om det. Helt ubegrunnet egentlig. Men kanskje har de stått som et symbol på valget jeg ikke turte å ta (bortsett fra at jeg tok et valg!), og derfor symboliserte min egen usikkerhet. Jeg, voksne mannen, var ekstremt ydmyk da jeg f.eks. møtte Mads Bones første gang. Ikke akkurat en nasjonal a-kjendis, men likefullt en fyr som tilsynelatende representerte alt jeg ikke hadde blitt: En selvsikker og kreativ skuespiller med en solid karriere på Trøndelag Teater. Bakerst i hodet mitt lå tanken om at han var bedre enn meg, på et eller annet vis. Ikke at jeg var klar over dette på det tidspunktet.
Direkte fra scenen på Slaget på Testiklestad, der altså!
Direkte fra scenen på Slaget på Testiklestad, der altså!
Men å få en melding om at sjølvaste Bones ville ha med meg på Slaget På Testiklestad, etter at han hadde sett meg i BUL-sammenheng, gjorde meg selvsagt veldig glad, men også altfor ydmyk. Å være ydmyk er bra, men for mye gjør at man gjør seg selv ubetydelig. Det er ikke bra, folkens (en spesiell shoutout her til deg som er ung).
Og det var fortsatt dette som lå i bakhodet da jeg smånervøst troppet opp på kulturinstitusjonen Trøndelag Teater i vinter og møtte “kidsa” (jeg gikk på ungdomsskolen og videregående da 4 av 5 ble født) som skulle spille i forestillingen. De var SKUESPILLERNE. Wow. Profesjonelle skuespillere. Profesjonelle Alt-Det-Frode-Ikke-Ble. Følte meg liten i møte med alt. I tillegg var det en rimelig kaotisk prøvetid, som jeg ikke skal si noe om her. Men ved å være lavest på rangstigen ble ikke akkurat følelsen av å være liten mindre. Og det å måtte barbere av seg skjegget man har hatt i 5-6 år gjør heller ikke nytten for selvtilliten. Spesielt. Ikke minst siden man går rundt med bra selvtillit ellers på dagen.
Så satt jeg der på stolen min på scenen en dag, for kanskje tjuende gang, og reflekterte over ting (slik man gjør når man sitter med ryggen mot publikum bakerst på scenen i ti minutter). Og da slo det meg: HVA FAEN ER DET DU DRIVER MED? HVA ER GREIA, JØRUM!? Hvorfor sitter du her og gjør deg så forbanna liten?! Du er da for helsike ikke noen skoleunge! Hvorfor har du dette forholdet til teateret? Hva er det ved dette som gjør at du bagatelliserer deg selv så inni granskauen mye? Du synes jo uansett ikke at dette er så forferdelig gøy at det gjør noe? Skulle du gjort dette dag ut og dag inn? Virkelig? Hva gjør disse menneskene rundt deg så mye bedre enn deg selv? Du VET de ikke er det?! De er normale, hardtarbeidende mennesker på lik linje med deg selv!
– BING!
Ligh bulb
Det skulle ta tjue år, og så gikk lyset opp for meg. Det VAR et riktig valg å ta tilbake i 1997. Folka her er riktignok beundringsverdige ut fra at de har fulgt en overbevisning og et brennende ønske i seg selv, men det gjorde for såvidt jeg også. Det var ikke feighet, det var å kjenne seg selv. Jeg har ikke lyst til å leve dette livet. Et liv der du hver dag skal vurderes av andre og som ikke har noe med hvordan en vurderer seg selv. Dette er ikke noe jeg brenner nok for. Jeg elsker å stå på scenen og føler meg aldri så levende som da, men nei.
Det er ingen god følelse å gå og føle at du ikke er bra nok, og hvor mange mennesker gjør ikke det hver dag? Som lærer det i tenåra og kanskje aldri blir kvitt den følelsen? Den følelsen har uten tvil vært tilstede i store deler av mitt liv, for jeg har alltid målt meg mot de beste og aldri hatt eller fått muligheten til å jobbe med én ting som jeg kunne bli skikkelig god i – inntil de siste to årene. Og da, da kunne jeg endelig komme til denne konklusjonen (og ikke spørsmålet) om at teateret ikke er være eller ikke være for meg. Teateret er bare én av mange ting jeg liker, og det å være “best i teater” har absolutt ingen funksjon.
Jaha, og hva er så lærepengen da, Frode?
Tja. Gjør det du vil, gjør det ut fra dine forutsetninger og ikke driv å sammenlign livet ditt med andres liv. Og det gjelder på alle nivå. Mange der ute har selvsagt skjønt dette, men noen av oss trenger minst tjue år på oss på å bli ferdig med spekulasjonene. Noen går hele liv. Ikke gjør det.
Takk for seks flotte måneder på Trøndelag Teater! Nå skal jeg drive med teater og ting på scenen med en helt annen forståelse av meg selv – og andre – resten av mitt liv, og det kommer til å bli FÅKKINGS AWESOME. 😀
13458527_10157028755315494_2123769606057813741_o
 

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.