Min største teateropplevelse

Shere Khan funderer på hvordan han kan ta Mowgli - får råd av Tabaqui og Lulu
Shere Khan funderer på hvordan han kan ta Mowgli – får råd av Tabaqui og Lulu

På fredag spilte jeg siste forestilling av musikalversjonen av “Jungelboka” på Munkholmen, i regi av Teaterlaget i BUL. Som tigeren Shere Khan. 22 forestillinger (i praksis 25 med publikum), og over en måned nesten hver dag på holmen. Det var både første gang jeg har spilt i sommerteateret til BUL og første gang jeg var på Munkholmen. Det er ikke første gangen jeg har spilt i en bra oppsetning, men jeg har likevel aldri vært i nærheten av å være med på noe større. Og da mener jeg på alle vis.

  • Jeg har aldri opplevd en større dugnadsinnsats, noe sted.
  • Jeg har aldri opplevd å møte så mange positive og sjarmerende mennesker på en gang, unge eller voksne, foreldre som skuespillere som andre aktive. Har blitt litt betatt av alle, i større og mindre grad.
  • Jeg har aldri opplevd en så gjennomført profesjonell amatørskuespillergjeng, unge som gamle, og helt uten drama eller egoer.
  • Jeg har aldri opplevd en så ensidig positiv tilbakemelding fra publikum og den generiske fireranmeldelsen i Adressa var i grunnen den minst positive tilbakemeldingen jeg har hørt personlig, hyggelig nok som den var (denne er bedre skrevet).
  • Jeg har aldri opplevd å være så sikker på at det jeg leverer på scenen holder et høyt nivå, utfra min egen opplevelse og uavhengig av tilbakemeldinger fra andre. Kunne spilt dette uten at noen ga tilbakemelding og vært trygg på det.
  • Jeg har aldri opplevd å være så trygg før en oppsetning, både på at det kom til å bli bra som helhet og at jeg personlig kom til å gjøre det bra.
  • Jeg har aldri opplevd et så eksotisk og spesielt spillested, på godt og vondt.
  • Jeg har aldri opplevd å bruke så mye tid og energi på en oppsetning, på godt og vondt.
  • Jeg har aldri opplevd å spille teater for så mange til sammen.

Og det er sikker flere punkter jeg kunne tilføyd.

Det å spille sommerteater på Munkholmen er altså noe helt eget. Noe av det mest slitsomme jeg har gjort, samtidig som noe av det mest givende. Da er det godt å kjenne at man ikke lenger gjør dette fra et egoperspektiv. Min fremste motivasjon er ikke, som det var i yngre dager, å vises og få anerkjennelse. Jeg sier takk til begge deler, men det er ikke det viktigste. Det viktigste for meg nå er å få bekreftelser for meg selv at dette er noe jeg behersker fullt ut og å gjøre en god jobb. At jeg har en unik kompetanse. Altså en egoistisk grunn (det meste er det), men ikke basert på at egoet trenger bekreftelser. Det i seg selv er også en herlig bekreftelse for meg som person, altså ikke egoet, men Frode i seg selv. At jeg ikke lenger er egodrevet i så stor grad som jeg en gang var.

Å se disse unge skuespillerne jeg har jobbet med stå på scenen fordi de har lyst og fordi de liker det sosiale aspektet, er en fryd å se. Disse barna blir sett for dem de er, ikke for hva de gjør. Det er noe jeg unner alle å få oppleve. Mine ufødte barn skal derfor meldes rett inn i BUL så fort de blir voksne nok. En bedre oppdragelse og garantist for gode opplevelser er ikke mulig å få.

Takk for i år!

PS! Her er bakomfilmen jeg laget underveis i forestillingsperioden:

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.