De små tingene som blir store

Delte i går kveld en sak om en gutt som ble mobbet, og som sto opp mot mobberne. For meg er det utrolig. Og nå må jeg bare skrive noe om akkurat det. Det ble til denne Facebook-statusen like etterpå:

Jeg er ikke unik, for jeg ble også ertet og delvis mobbet (hva er forskjellen? – er ikke sikker) i grunnskolen. Det har vært vanskelig for meg å si at jeg ble “mobbet”, ettersom jeg forbinder det med barn og voksne som blir fysisk mobbet. Har ikke sett på meg selv som et “mobbeoffer”. Det var jo ikke hver dag, ikke hver uke heller. Men mer enn nok til at det preget barndommen min. Så kanskje var jeg et mobbeoffer likevel? Uansett hva det var, vondt var det. For meg. 

De som gjorde det har helt sikkert glemt det og jeg opplevde aldri at noen voksne så det og tok tak i det i noen grad jeg husker. Tror heller ikke at de som gjorde det tenkte over at det var ille for meg (hørt det før?). Men for meg var det det. Jeg var en skoleflink, sjenert og ekstremt følsom gutt, som ikke kunne skjønne hvorfor folk var slemme mot hverken meg eller andre. Ville bare være meg selv og gjøre som jeg selv ønsket, og fra jeg var ganske så liten var jeg ikke spesielt glad i store folkemengder, fremmede mennesker og fremmede steder. 

Derfor følte jeg meg ikke vel i klassefester og i sammenhenger der man ble “tvunget” til å gjøre som alle andre, selv om man ikke selv ville. De ringte fra klassefesten som jeg ikke var på, og flirte av meg når jeg tok telefonen. Jeg visste det var dem, men måtte bare ta røret. Telefon har siden aldri vært noe jeg har likt å bruke. Det er sikkert ingen som husker det. Men jeg husker det. Siden det ikke var et ondt bein i meg og jeg aldri tok igjen, ble jeg ertet og sveket i forskjellige situasjoner. Jeg ble beskyldt for å ha gjort ting jeg ikke hadde gjort og fikk alle ungene i mot meg. Naboungene brente ned hytta jeg hadde bygd. I samme hyttelandsby som de andre, men bare min ble brent ned. Fikk være en del av fellesskapet, men så kastet ut igjen, uten forklaring. Masse sånne “små” ting som ikke betyr så mye i dag. Sikkert ingen som husker det nå. Men jeg husker det.

En forsiktig kar
En forsiktig kar

Det eneste som “reddet meg” var at jeg var ganske flink i sport og fysisk aktivitet. Men jeg sa aldri i fra, for slikt gjorde man ikke. Man sladret ikke. Og det var også flaut og vondt. Jeg holdt det inni meg. Og hvis jeg har nevnt det i forbifarten for slekt og venner i ettertid, har det blitt bagatellisert. Det var kanskje ikke store greiene, men for meg var det hele livet mitt. Jeg ville ingen noe vondt, ønsket bare alle godt, og forsto ikke hva jeg gjorde galt. For jeg gjorde jo ikke noe galt. Kunne ikke noe for at jeg var den jeg var. En gutt som bare ønsket å være akkurat den jeg var, men som likevel lengtet etter å være en del av fellesskapet.

Jeg bare gledet meg til å bli voksen. Til å bli fri. Den friheten omfavner jeg sterkt i dag, som du sikkert skjønner.

Det var dager det ikke var gøy å dra på skolen i det hele tatt. Så jeg lærte meg å ta et skritt av gangen. Leve i nuet. Ikke tenke på morgendagen. Ikke tenke på den neste timen. Bare være tilstede her og nå. Ved skrivepulten, ved kveldsmaten, ved frokostbordet, på vei til skolebussen, på skolebussen. Og så gikk det som regel bra, læll. Å leve i øyeblikket er noe jeg har stor nytte av som voksen også, forøvrig. Ikke overraskende. Å gå rundt i frykt for det som kan skje er ikke godt, men det er heller ikke nødvendig.

Jeg begynte å ta igjen verbalt, etterhvert. Når kjeften og bevisstheten endelig våknet på ungdomsskolen, og etterhvert videregående, var det ikke noe som kunne stoppe meg. All motgangen ble for meg en stor styrke. Å gå på scenen, synge, spille teater, snakke foran mange mennesker, gråte av glede og sorg foran andre, flire høyt, si akkurat det jeg mener, gå på jobbintervju og gjøre dumme ting gjør meg ingenting i dag. For det er ingenting mot det å være et barn som føler det ikke kan stole på andre jevnaldrende. Jeg er et forbaska sterkt menneske i utgangspunktet, så jeg er heldig. Og har brukt mye tid på å reflektere og jobbe med alt dette, med godt resultat, tør jeg påstå. Jeg er ferdig med dramaene mine. 

Før og nå!
Før og nå!

Men det sitter i ennå. Den dag i dag. Jeg er ganske sikker på at mine vansker med å knytte nære bånd til andre (som i kjæresteforhold) og det å strekke meg ut til andre har rot i det som skjedde meg i barndommen. Men jeg har lært masse av det og i dag føler jeg meg uendelig mye sterkere enn veldig mange jeg møter, uten at jeg bruker det mot noen (det er svake og usikre mennesker som rakker ned på andre). For jeg er fortsatt den lille gutten som ønsker alle godt. Og jeg er fortsatt følsom, sjenert og blyg, selv om de siste to tingene nok er vanskelig å skjønne for mange, utadvendt som jeg kan være i høy grad.

Ting som virker små, er ikke nødvendigvis det for et barn – eller for en voksen, for den saks skyld. Det er det viktigste vi kan lære i forståelsen av mobbing som vi begynner å få i dag. “Små” traumer kan bli større og sitte igjen lenge. Men de er altså ikke så «små» for et barn. Alt er stort da. Alt som skjer er livet, det finnes ingen sammenligningsgrunnlag. Dessuten er barn også individer, som reagerer forskjellig. Og én ting er det jeg opplevde. Hva med de som virkelig utsettes for vold, misbruk og annen faenskap? Jeg tør ikke tenke på det en gang. 

En glad gutt fortsatt!
En glad gutt!

Men til deg som mobbes eller ertes i dag, så er svaret (som vi alle kjenner): Det blir bedre! Og ikke minst er min trøst: Det er ikke deg, det er dem! At de har problemer med deg, er deres problem, ikke ditt. Gjør hva faen du vil. Si i fra, smell tilbake! Ta en på kjeften om du må, men stå opp for deg selv. Og ser du noen andre som blir mobbet, si i fra! Personlig frihet og integritet gjelder for alle, både barn, unge og voksne. Noen ting må man bare gjøre, men å rakke ned på andre er ikke en av de tingene. Du er fri, du er din egen person og ingen kan bestemme hvem du er eller ikke er. Eller at den du er ikke er bra nok. Du velger selv, og du bør velge at du er bra nok! 

Jeg har ingen problemer med noen lenger. Så slapp av, gamle klassekamerater. 😉 Det er lenge siden dette var et tema i livet mitt. Men det sitter i, som sagt. Jeg har det faktisk utrolig bra og er et svært balansert menneske i dag, som kjenner min verdi her i verden. Og er ikke sikker på om jeg hadde vært der jeg er i dag, som den personen jeg er, uten barndommmen min. Så det er egentlig litt i takknemlighet og tilgivelse jeg skriver dette. Det er gode ting å ta med seg ut i verden. 

PS! Det var jævla godt å skrive dette.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.