Førtiårskrisa: Fredagsnederlaget

Fredag ettermiddag/kveld: Den minst givende tiden i uka å gå og handle i dagligvarebutikken på.

For meg i hvert fall. Ikke fordi det er så mange ute, egentlig (ikke et pluss det heller), men fordi du ser alle familiene og kjæresteparene som handler inn til helgekosen. Til tacofredag. Jeg har jo i denne bloggen skrytt på meg å ha det veldig bra – og det er sant. Men savnet etter noen er der selv når man har det bra. Påminnelsen om at man faktisk er alene blir sterkest når man ser de små hverdagshendelsene til andre mennesker rundt seg. Hendelser som de selv ikke tenker over og som de gjerne tar for gitt. For meg er det et slags nederlag, det innrømmer jeg. Eller, det er ikke det riktige ordet. Det er mer savnet.

National-Lampoons-Christmas-Vacation

Men et slags “nederlag” ligger baki der, som en skummel skygge som av og til dukker opp selv i lyse omgivelser. Denne skyggen kan f.eks. bestå i at “alle” jeg kjenner godt nå enten virker å ha fått barn eller i det minste har vært sammen med noen en god stund. Det er noe jeg unner alle de gode menneskene jeg kjenner. Men faen heller. Hva med meg? Det ultimate egospørsmål: HVA MED MEG!??

Jeg har, som mange andre i min situasjon, fundert på spørsmålet: “Hva har jeg gjort galt?” Eller “hva gjør jeg galt?”. Det har jo føltes litt mystisk opp gjennom årene det der. Men det er et tullete spørsmål og bør i praksis skrotes med en gang. Men det er forståelig at det dukker opp. For at det skal være så vanskelig å treffe noen som gjør at alt bare snur på flisa føles pussig, når man bare vet. Slik som jeg har sett så mange venner og familiemedlemmer oppleve. “Alle” opplever det. Noen klarer til og med å gå fra det ene forholdet til det andre, uten store problemer (kan det virke som). For det er ikke slik at jeg har så fryktelig mye ved meg som skulle tilsi at det var vanskelig. Kan til og med være fryktelig sjarmerende. Det er rart å tenke på at svært mange av mine venner ikke har opplevd å se meg i et forhold. Det har jeg jo vært. Og jeg har det i meg til å være en veldig bra partner også.

Fakta er uansett at jeg har møtt svært få jenter som jeg har “klikket” med. Jeg “skrudde” nok av antennen i noen år. Da jeg følte jeg hadde nok med meg selv og mine tanker. Men tror jeg hadde merket det om ei spesiell ei hadde kommet inn på stien min. Jeg var i tåka, ikke blind.

Det er aldri for seint å treffe noen. Og jeg har ikke akkurat gitt opp trua. Men det er en fattig trøst nå som årets største høytid nærmer seg og kosen virkelig tar av rundt meg. Gi meg en travel dag med handling av julegaver og mat, så lenge det er sammen med noen som er verdt å gjøre det sammen med! Kjenn litt på det når du er ute med din(e) kjære. Hvis du har glemt følelsen, altså. Følelsen av å høre til med noen.

Den fortjener vi alle, også jeg.

God jul!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.