Førtiårskrisa: Livsleksjoner

Om en liten måned fyller jeg 40. HAHAHAHAHA! Seriøst. Ja, jeg gjør det. Syke greier. Men som jeg pleier å si: Jeg fyller 25 igjen, for det er slik det føles.

Tidenes åpning på en bloggpost? Neppe. Vi går videre.

Jo, men jeg gjør altså det. Singel, barnløs, skalla (vel, mer tynn i håret), ingen eiendom og lite penger. Da må man jo slite noe jævlig. Eller? Merkelig nok ikke. Nå skal jeg ikke garantere for hvordan det vil føles etter fylte 40, men skal jeg dømme etter hvordan det føles å være 39 år, 11 måneder og 2 dager, så blir det ikke noe problem. For jeg har egentlig aldri hatt det så bra som nå. Joda, jeg savner en kjæreste og kunne tenke meg å starte en familie, men jeg har det altså veldig ok i livet mitt. Muligens sier jeg det bare for å dekke over at jeg egentlig er superensom, men går jo an å både være litt ensom og ha det bra samtidig? Jo, jeg tror det.

Det finnes en grunn til det. Flere grunner, selvsagt. Bare det å få lov til å leve livet sitt, ha tid til refleksjon og seg selv i min alder (jeg innser at jeg er eldre enn jeg føler meg, siden jeg kan bruke et slikt uttrykk), bidrar til å gi ro i kropp og sinn. Hvis man vil, vel og merke. Men for meg er det også en grunn til. Eller en grunnmur til. Saken er denne: For snart fire år siden ble jeg på en måte født på ny. Sakte, men sikkert. Jeg hadde det som så fint kalles for en “åndelig oppvåkning”. Det er rimelig vanskelig å beskrive hva man legger i det. Men sånn generelt kan man vel si at det er som en stor aha-opplevelse. Som varer og varer og blir større og større. En slags langstrakt “ÅÅÅÅÅJAAAA!”, uten at svaret er veldig tydelig eller konkret. Men følelsen er på mange måter denne “ÅÅÅÅÅJAAAA”.

IMG_8357

Bakgrunnhistorien er for lang og komplisert. Men la oss si det slik at jeg alltid har vært en søkende og åpen person. Gjennom diverse hendelser falt det på plass en god del biter fra januar 2010 av og fremover. Og gjør det fortsatt, egentlig. Jeg har nok kjent på litt av den samme følelsen som det folk som blir kristne og dypt religiøse over natta opplever. Men for meg blir folk først og fremst religiøse og begynner å følge kristendom og andre religioner ut fra et kulturelt bakteppe. Jeg har aldri hatt sansen for dogmatiske måter å tenke på og følger i stedet min egen opplevelse av det. Som for meg selvsagt er den mest genuine måten å gjøre det på. Det å følge sin egen sannhet.

Der tråkket jeg forøvrig på min egen påstand, ettersom det ikke vil være feil å si at de som blir religiøse sånn sett følger sin egen sannhet. Og det er greit, for jeg kritiserer jo ikke de som blir det. Jeg bare sier at det har like mye med kulturen man vokser opp i, som noe annet. Men åndelighet for meg trenger ikke å ha noe med religion å gjøre. Det tankegodset er jeg heller ikke alene om.

Som følge av disse opplevelsene og gjennom det å meditere og finne roen inne i meg selv – samt ved å forløse gamle følelser og traumer og finne inn til det som i sin essens er meg selv fullt og helt – har jeg funnet en mental plattform som er veldig god å stå på. Det er sånn sett vanskelig å se for seg at jeg hadde klart det om jeg ikke hadde vært alene de siste årene. Hadde jeg fått oppleve dette hvis jeg hadde vært i et forhold med ei jente og brukt mye tid på det? Kanskje, men jeg er jammen ikke sikker. Det har i hvert fall gitt meg en trygghet, selvtillit og ro jeg aldri har hatt før, og det er en luksus jeg vet er få forunt. Der selvtilliten min før var en berg- og dalbane, er den nå en jernbane. Negative tanker er det få av, rett og slett fordi jeg opplever dem som meningsløse og lite givende (så enkelt, så vanskelig). Jeg velger bort de som kommer.

Jeg har også kommet fram til en del livsleksjoner, eller livssannheter, om du vil. Som fungerer for meg, vel og merke. Nå er jeg ikke her for å belære noen. Det er jo ikke slik at jeg vet alt og ikke har noe mer å lære selv. Langt i fra. Men jeg har tenkt å dele noe av det jeg har lært meg, ikke minst for å kunne huske det selv. En dag skal jeg jo ha barn og barnebarn jeg skal lære bort dette til! Samtidig tror jeg ikke du trenger en åndelig oppvåkning for å komme fram til disse sannhetene mine. De er nesten klisjeer. Men det er én ting å tenke at noe er lurt – det er noe helt annet å erfare det og virkelig kjenne på sannheten i det. Mye av dette har jeg alltid visst, men ikke satt ord på.

Så, la oss lage ei liste over lure ting å gjøre i livet (den blir sannsynligvis utvidet når jeg kommer på mer):

1. Slutt å sammenlign livet ditt med andres. Eller bare: Slutt å sammenlign, punktum. Ingenting blir bedre av det og det eneste du oppnår er å bli misfornøyd eller å få en falsk følelse av at du er bedre enn andre. Du er hverken eller.

2. Ikke snakk stygt om andre eller om deg selv. Det vil si: Ikke tråkk ned på noen, inkludert deg selv, om de er der eller ikke. Du oppnår ingenting med det, bortsett fra å skape dårlig stemning og gjøre deg selv til en liten person. Sladder er såvidt innafor, men ikke kom med bedømmelser. Det har ikke du noe med.

3. Smil og le til kjente og ukjente. Du kan gjøre dagen til noen så mye bedre, bare fordi du gidder. For er det ikke deilig når noen smiler til deg?

4. Gi bort et kompliment om det føles naturlig. Kompliment er utrolig sterke saker og det finnes ikke farlig å gi det. Noen kan bli ekstra glad av det, men det er da bare topp? Se ellers punkt 3.

5. Si takk og vis takknemlighet, uansett hvor lite det er snakk om. Takknemlighet har så utrolig mye kraft gjennom ydmykheten du viser. Det viser respekt for andre og gir deg “lov” til å motta mer av det samme senere. Bare kjenn på det. Det føles fantastisk, selv å si takk for små ting. Vær også takknemlig for livet ditt og det du faktisk har som er godt. Det åpner opp veldig mye i sinnet ditt, noe som ikke er rart, for du har mye å være takknemlig for!

6. Si ja! Det vil si, si ja når det er noe du vet vil gi deg glede eller nye muligheter.

7. Si nei! Det vil si, si nei når du vet at dette ikke vil være bra for deg. Ikke si ja bare fordi du får dårlig samvittighet hvis du sier nei. Du vil vite forskjellen innerst inne.

8. Det er ikke deg, det er dem. Forstå at når andre er slemme eller sier slemme ting, er vanskelige, negative eller bare oppfører seg som drittsekker – så har det ikke noe med deg å gjøre. De har et problem med noe, og tar det ut på på deg og andre. Gi faen! Deres liv er deres ansvar, ditt liv er ditt. Opplever du slike folk, le av dem inni deg. DU har det da bra!

9. Si “kjeften” til egoet ditt. Svært beslektet med punkt 1: Be den lille stemmen inne i hodet ditt om å holde kjeft. Du vet hvem jeg mener. Denne stemmen som forteller deg at du ikke er bra nok, at du gjorde noe galt, at du ikke ser bra ut, at du er for feit, at du burde gjøre ditt og ikke datt, at du sa noe feil, at alle andre har rett og du feil. Gi stemmen gjerne et navn. Jeg kaller den “Gudrun”. Ikke noe i mot dere som heter Gudrun, navnet passer bare til stemmen i hodet mitt. Hvis “Gudrun” begynner å gnage, sier jeg bare “HOLD KJEFT, GUDRUN! Gå og legg deg i sofaen og vær stille!”. Det høres kanskje paranoid ut, men vi har alle en stemme i hodet som vi tror er oss. Men det er ikke oss, det er egoet vårt. Egoet kan ta seg en bolle og ligge unna, for det bidrar sjeldent på en god måte.

http://www.youtube.com/watch?v=bImdyQn43s8

10. Vær alltid så ærlig som mulig. Gjør du en feil, innrøm det. Å vise ydmykhet (igjen) viser indre styrke og inngir tillit hos andre. Si også det du mener, ikke jatt med. Jeg snakker ikke om krangling, jeg mener det å alltid uttrykke det du egentlig mener slik at andre vet hvor de har deg hen. Det betyr ikke at du skal si alt i enhver sammenheng. Det betyr bare at når din mening blir etterspurt, da sier du det som det er.

og så stjeler denne fra en egen facebookkommentar i dag:

11. Nyt det du kan, hvis du kan! Livet er til for å nytes, så hvis du har mulighet, nyt det du liker hvis du har mulighet. Og virkelig kjenn på at du nyter det! Ikke bare gled deg til det og glem at du faktisk gjør det, når du gjør det.

Det er lov å håpe at du fant noe verdt å ta med seg her, selv om jeg ikke har funnet opp hjulet på nytt. Men vi trenger noen ganger å bli påminnet hvor bra hjulet er også og kanskje sette pris på når vi bruker det. Evt., og mer sannsynlig, dem. Var det dypt? Vet ikke. Kæm bryr sæ!

One thought on “Førtiårskrisa: Livsleksjoner

  1. Grethe

    🙂

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.