Søket fortsetter

Livet som en forholdsvis ressurssterk arbeidssøker fortsetter. Etter å ha pratet med ei jevnaldrende dame jeg sitter i et styre sammen med som er i samme situasjon, forsto jeg at jeg ikke er noe unikt tilfelle. Hun har riktignok “bare” vært arbeidssøker siden september i fjor (jeg siden februar), men hun er på alle måter enda mer erfaren og utdannet, og burde i teorien lett få seg jobb. Men neida. Hun har det akkurat slik som meg. Trondheim er vanskelig sånn sett. Det virker som arbeidsgivere her i byen har ekstremt spesifikke krav til hva slags person man ønsker seg. Sett ut i fra utdanning spesielt, og erfaring generelt. Noe jeg forøvrig har fått bekreftet via jobbklubben jeg har gått på i det siste. Der ble jeg fortalt at Trondheim skiller seg ut fra andre sammenlignbare byer ved at her forventes det at en arbeidstaker skal kunne jobben og ha alle kurs og sertifiseringer fra dag 1, mens det f.eks. i Oslo er vanlig å være forberedt på å sende vedkommende på nødvendige kurs først. Der ser man altså på potensialet som det viktigste, ikke utelukkende på hva slags papirer man kan hoste opp “from the get go”.

Jeg har ikke lært uhorvelig mye på dette jobbkurset som jeg ikke visste fra før, men jeg har lært mye om meg selv og det faktum at jeg faktisk er ganske så ressurssterk (på visse områder). Det har vært en veldig fin øyeåpner. Jeg er ekstremt “flink” til å være kritisk til meg selv og har standarder for meg selv som jeg ikke nødvendigvis forventer av andre, men jeg tenker ikke bevisst på det. Så oppgaver jeg gjennomfører som jeg tar for gitt overfor meg selv, er kanskje noe som overgår veldig mange andre. Men jeg forholder meg jo stort bare til hva jeg ikke kan i forhold til andre og sånn sett synes jeg ofte jeg er helt håpløs. Det er ganske tåpelig, når jeg tenker etter, for det meste her i verden kan jeg ikke. I likhet med alle andre. Men skjønte altså at jeg ikke var helt blåst (ikke at jeg trodde det). Noe som også viser seg i at jeg var i intervju i går på samme sted som hadde jobbklubben, da de hadde sett noe i meg som tilsa at jeg muligens kunne passe bra som kursveileder selv. Er jo litt småironisk om jeg skulle få engasjementet (ikke fast, altså). Men veldig hyggelig og godt å kjenne på at man blir sett på denne måten.

Men akkurat nå er jeg klar for en form for sommerferie, det må jeg innrømme, selv om det ikke er penger til noe som helst. Det blir vel å drikke litt vin, spille litt Xbox, høre på musikk og trene (jeg skal endelig slepe meg tilbake til 3T og begynne på litt styrketrening igjen denne uka – ett år etter jeg sist var der. At jeg ble syk i fjor sommer stoppet det hele, så jeg har vært støttemedlem i tolv måneder, noe som er aldeles hårreisede misbruk av dagpenger….).

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.