Egocentralen :: jorum.no

Dagens låt: John Campbell – When The Levee Breaks

Amerikanske John Campbell var på god vei til å bli bluesens definitive stemme på begynnelsen av 90-tallet, med sin skitne rock’n'roll-deltablues og nesten skremmende mystiske fremtoning, både i stemme, gitar, stemning og image. Det er så du kan høre djevelen luske i bakgrunnen på hans siste album, “Howlin Mercy”, fra 1993. For etter et hardt liv og en like hard europeiske turné (som bl.a. tok han til Trondheim to måneder før), så døde han i søvne av et hjerteinfarkt i august 1993. Allerede da var denne plata en favoritt hos undertegnede (jeg hadde et par bluesår på slutten av tenåra) og det skyldtes nok  spesielt at han var så mye mer rock’n'roll enn blues, på mange måter. Bare hør på hans cover av Led Zeppelins “When The Levee Breaks”. Det er kanskje blasfemisk å si at den er bedre enn originalen, men på mange måter er den faktisk det.

John Campbell: “When The Levee Breaks”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens låt: Lindsey Buckingham – Down On Rodeo

Vi kommer litt seint i gang med “Dagens låt” i det nye tiåret, men da er det også på sin plass å slå til skikkelig med en ordentlig gjennomført kvalitetslåt av én av de siste fire tiårs største låtskrivere, nemlig Lindsey Buckingham fra ikke ukjente Fleetwood Mac. Han står også bak selveste “Go You Own Way” som jeg omtalte i november i fjor, men det betyr ikke at han ikke har laget gode låter som soloartist også. Denne låta blir drevet av Buckinghams spesielle gitarteknikk og eminente stemme, over en melodi og et refreng som bare setter seg i hodet ditt på aldeles nydelig vis. Låta er fra hans comebackalbum fra 2006, “Under The Skin”.

Lindsey Buckingham: “Down On Rodeo”
Dagens låt

Share on Facebook

Årslistene 2009

Jeg har som vanlig bidratt til Panoramas årslister, men der er det bare plass til 10 album og 10 låter, så her er den utvidede versjonen av mine personlige musikalske favoritter fra 2009 + linker til Spotify-spillelister som jeg har laget med de utgivelsene som er publisert der (dessverre mangler en del).

Et år sterkt preget av metalalbum og norske låter, for min del. Metalbiten er verdt å merke seg, for om en følger med på hva musikkjournalister flest mener er de beste platene til enhver tid, så vil en sjelden finne hardere former for musikk. Noe som er rent latterlig, om du spør meg, for det lages ufattelig mye bra musikk også i de kretsene. Noe man ikke skulle tro om en ser både på årslister og tiårslistene som har blitt publisert i diverse medier de siste par månedene. Og hvis du blir litt skuffet over listene, så er det muligens en trøst at jeg fortsatt ikke er enig med meg selv om rekkefølge. Noe man selvfølgelig aldri blir ferdig med. Og man finner jo stadig nye som skulle vært med også…

Mine favorittalbum:
1. Propagandhi – Supporting Caste
2. Converge – Axe To Fall
3. Kråkesølv – Trådnøsting
4. Golden City – Golden City
5. Raised Fist – Veil of Ignorance
6. Mastodon – Crack The Skye
7. Immortal – All Shall Fall
8. The Pains of Being Pure At Heart – The Pains of Being Pure At Heart
9. Slayer World – Painted Blood
10. Killswitch Engage Killswitch Engage
11. Gallows – Grey Britain
12. Wolves In The Throne Room – Black Cascade
13. Paradise Lost – Faith Divides Us – Death Unites Us
14. Montée – Isle of Now
15. Goatwhore – Carving Out The Eyes of God
16. The Appleseed Cast – Sagarmatha
17. DevilDriver - Pray For Villains
18. Baroness – Blue Record
19. Kreator – Hordes of Chaos
20. Arcitechts – Hollow Crown
21. Hatebreed – Hatebreed
22. Behemoth – Evangelion
23. W.A.S.P. – Babylon
24. Rancid – Let The Dominoes Fall
25. John Olav Nilsen & Gjengen – For Sant Til Å Være Godt

På Spotify

Mine favorittlåter (en ufullstendig blanding av typiske singler og annet):
1. Kråkesølv – Skredder
2. Donkeyboy – Ambitions
3. Montée – Isle of Now
4. Golden City – Brighten
5. Raised Fist – Friends and Traitors
6. Röyksopp – The Girl And The Robot
7. Norma Sass – June
8. Scumbag Travel Agency – Slow Burning (Urørt-link)
9. The New Violators – Burma
10. Cage The Elephant – Ain’t No Rest For The Wicked
11. Propagandhi – Dear Coach’s Corner
12. Eva & The Heartmaker – A Potion of Lust
13. The Pains of Being Pure At Heart – Everything With You
14. Datarock – Amarillion
15. Them Crooked Vultures – New Fang
16. Killswitch Engage – Starting Over
17. Paradise Lost – Faith Divides Us – Death Unites Us
18. Weezer – Put Me Back Together
19. Death Cab For Cutie – Meet Me On The Equinox
20. Rancid – Dominoes Fall

På Spotify (og her, en annen bredere og tidligere versjon – ikke spør…)

Share on Facebook

Dagens låt: Elliott – Calm Americans

Det amerikanske bandet Elliott var litt av en favoritt for meg tilbake på begynnelsen av århundret. Nok et eksempel på det som en gang i tiden kunne kalles “emo”, uten de assosiasjonene man får av den betegnelsen i dag. Bare et rockeband som var “emosjonelle” i basisen av sitt uttrykk og Elliott var virkelig det inntil de ga seg i 2003. Chris Higdons lyse stemme og det musikalske bakteppet av melankoli og drama, like mye basert på bass og piano som støyende gitarer, ga bandet et forholdsvis egenartet uttrykk. Jeg pleier ikke å sitere andre så mye i denne bloggserien, men synes Allmusic (som i sin tid fikk meg interessert i bandet) sin beskrivelse av albumet, som dagens låt er hentet fra, er ganske så treffende – og hei, dette er 2009’s siste “Dagens låt”, så vi skiter litt litt i reglene for denne gang:

….”False Cathedrals” satisfies many fans searching for something akin to Radiohead’s unique creativity but in a more indie rock manner. Nevertheless, there is a secret to listening to this. False Cathedrals is made for all lonely people, it seems. For some reason, the thought of listening to it with another person seems incomprehensible. False Cathedrals displays the sadness and awesome greatness of a band like the Cure. Similar to much of the Cure’s darker material, Elliott has the ability to evoke feelings and responses from painful pasts and lonely nights. Utilizing a large, rock & roll drum-driven sound, Elliott showcases a band on the verge of accomplishing great things by doing something as simple as changing the engineering of an album.

Forøvrig skrev jeg følgende om oppfølgeren “Song In The Air” fra 2003, som også ble bandets siste ordinære album:

….I stedet er det genuint og hjerterått på den måten at du ikke klarer å fravriste deg den dype melankolien som ligger i bunn. Det er ikke så stor variasjon i låtene denne gangen som på de to forrige platene til kvartetten, og det kler dem godt. I bytte får vi nemlig en enhetlig plate med sanger som passer ypperlig sammen.

Du har hørt modigere og mer eksperimentelle plater enn Song In The Air. Du har kanskje hørt album som har hatt et sterkere følelsesregister. Men det tar ikke fra utgivelsen det faktum at det er deilig melankolsk, romantisk, sensuelt, vondt, mesterlig spilt, hinsides stemningsfullt og ei plate som du gleder deg til å sette på om du først lar det å komme under huden på deg.

Det er ikke for ingenting at Elliott har fått en viss legendestatus hos store deler av emo-publikummet, og med deres hittil sterkeste album blir ikke den statusen noe mindre. Anbefales på det sterkeste.

Elliott: “Calm Americans”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens låt: Motörhead – In The Black

Det er på tide å hylle Lemmy og Motörhead med en låt fra den vilt undervurderte plata “Inferno” fra 2004. Her er det strålende låter i klassisk Lemmy-stil, men med enda mer fokus på gode hooks og melodier. “In The Black” er et strålende eksempel på det. Stor, stor produksjon, hizzig gitar og en gneldrende, men av og til nesten tender, Lemmy, på refrenget.

Forøvrig kan det nevnes at mitt eget band, Rebolt, ba lydtekniker Eldar om å bli inspirert av lyden på dette albumet da vi spilte inn vår EP, “Made In Spite“, i januar 2006. Uten sammenligning forøvrig.

Motörhead: “In The Black”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens låt: Deleted Waveform Gatherings – The Doc

Det kommer stadig ut små perler av album som går under radaren til de aller fleste. Deleted Waveform Gatherings fra Trondheim/Stjørdal har nettopp gitt ut sitt tredje album på tre år, “Ghost, She Said”, uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Bandet er selvsagt svært preget av å være Dipsomaniacs‘ Øyvind Holm sitt prosjekt, for her er det 60/70-talls gitarpop med en bitteliten dose psykedelia som ligger til grunn. Både litt Beatles, litt Guided By Voices og litt Teenage Fanclub. Jeg tror han begynner å finne formen med dette bandet nå, for albumet er riktig så fint. Her er låta “The Doc” som er en kortfattet og poengtert melodiøs sak.

Deleted Waveform Gatherings: “The Doc”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens Låt: Fleetwood Mac – Say You Love Me

Det finnes et lite skattekammer av låter når det kommer til Fleetwood Mac, det opprinnelige bluesbandet fra sekstitallet, men som ble fanebærerne av voksenpop. Om det går an å kalle det det. Det er min påstand at hverken før eller siden har noen artist skrevet poplåter med samme intensitet og ekthet som det Fleetwood Mac gjorde på midten og slutten av søttitallet. Det gir en ekstra dimensjon til det hele når man kjenner til intrigene og kjærlighetsforholdene som lå bak sangene på spesielt “Rumours” fra 1977. “Say You Love Me” er fra forgjengeren med samme navn som bandet, fra 1975, og det er en sang fylt med mer optimisme og kjærlighet enn det som skulle komme på plata etter. Christine McVies sang er så perfekt som det går an i denne sjangeren. Du trenger ikke være seksti og å ha opplevd denne i samme tid som den ble utgitt for å høre det.

Med det samme vil jeg sende en takk til skolebussjåfør Nils som spilte Fleetwood Macs comebackalbum “Tango In The Night” på repeat på bussen gjennom hele 1987 og 1988 og gjorde meg oppmerksom på geniene bak bandet.

Fleetwood Mac: “Say You Love Me”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens låt: Raised Fist – Friends And Traitors

Det er ikke umulig at du har hørt denne låta i det siste eller eventuelt sett den deilige videoen, for svenske Raised Fist er på en opptur for tiden. Rart hvordan opprinnelige hardcoreband glir mer og mer over til å bli nesten rene metallband, men Raised Fist er altså ett av disse, selv om de vel alltid har hatt en god del metall i seg. Men det er vel ingen tvil om at attityden her er hardcore, hele veien.

Denne låta er både sinnsykt fengende, uten å være overmåte melodiøs, og nesten voldelig intens i sin rytmiske fremtoning. Nesten rapmetall, men heldigvis likevel ikke. Mye skyldes nok vokalist Alexander Rajkovic sin raspete og konsentrerte energiske fremføring som er en studie i ekthet nesten bare hardcorefolk får til. “My name is Alexander, Raised Fist commander!”. Indeed.

En av årets beste låter, fra et like glimrende album, forøvrig.

Raised Fist: “Friends And Traitors”
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens låt: Grand Archives – Witchy Park/Tomorrow Will

Grand Archives er bandet til tidligere Band of Horses-medlem Mat Brooke og er et av de mange akustiske baserte bandene som har kommet fra USAs nordvestkyst de siste par årene. Jeg kjedes ofte av for lavmælte band da de ikke sjeldent mangler den siste lille biten som gjør at de blir spennende. Men dette er en nydelig liten folkpopsnutt som både er lavstemt, i beste høstånd, men som samtidig bygger seg opp til noe mer og til noe positivt.

Grand Archives: “Witchy Park/Tomorrow Will“
Dagens låt

Share on Facebook

Dagens Låt: The Leisure Society – A Matter Of Time

Jeg pleier ikke å bli så sjarmert av naiv pop med folkelementer, og ikke er jeg spesielt engelsk av meg når det kommer til musikk heller. Pleier som regel å synes at engelsk musikk er for distansert og for “cool” for sitt eget beste. Og “naiv pop” blir fort litt for naivt for min smak. Så ikke med debutalbumet til The Leisure Society som jeg fikk anbefalt.

Andresingelen deres er en myk og deilig låt som klokker inn på litt over seks minutter, uten at det blir et minutt for mye. Flotte saker, rett og slett!

The Leisure Society: A Matter Of Time
Dagens låt

Share on Facebook