Forrige lørdag var en smått travel dag. Først skulle det være overlappingsseminar med det nye KK-styret på Kroa, deretter skulle jeg rett på øving med Rebolt og så bortimot direkte videre på min siste husfest med husmøte på Kroa. Lørdager er vanligvis rimelig rolige for min del. Lite ante jeg om hva kvelden skulle by på.

Overlappingsseminaret til KK er, med all respekt å melde, litt kjedelig for en fyr som har gått rundt på samme hus i ti år og vet absolutt alt om det som trengs å vite om Kroa og KK. I år var det litt mer interessant, ettersom jeg hadde bedt Per Johan, tidligere langvarige daglig leder og frivillig, om å komme å snakke om husets historie og bakgrunn, gjerne med noen anekdoter. Det er utrolig matnyttig for nye medarbeidere på Kroa å få kjenne litt på historien de faktisk tar del i, at man ikke bare kaster seg på noe nystartet noe. Det er sunt, lærerikt og innbyr til respekt for oppgaven de står overfor. Har nevnt for Per Johan at det burde skrives en bok om Kroa, slik som Folken også gjorde i fjor. Folken er mange år yngre enn Kroa, og selv om de er større på antall konserter, artister og publikum (det burde de, beliggende i Norges fjerde største by), så ligger de ikke noe foran Kroa i Bø i anseelse og kvalitet. Men det får bli en annen historie, bokstavelig talt. Per Johan snakket seg i hvertfall varm om Kroa og både han, jeg og det avtroppende styre fikk sagt mye om KKs ansvar og oppgaver.

Tida gikk fort, så da var det plutselig klart for biltur til Ulefoss og øving med Rebolt. Med kun to uker til vår første “ordentlige” konsert i Oslo så var det viktig å få øvd godt, spesielt siden vi får øvd forholdsvis lite i og med at vi bort på forskjellige steder og har vidt forskjellige arbeidstider og familieforhold. For å si det sånn: Øvinga er ikke den beste vi har hatt, verken med ny eller gammel trommis. Med halvannen gjennomkjøring av vårt halvtime lange club:Larm-sett, så var det kun to-tre låter som låt skikkelig bra, og det kun den andre gangen vi gjorde de. Energien var ikke der, rett og slett. Men klokka ble godt over seks og vi måtte bare avslutte siden jeg tross alt skulle på Kroa igjen. Det var min siste gang (offisielt sett) og jeg ville gjerne få med meg både møte og fest. Knut Eirik kjørte meg hjem og jeg heiv meg i dusjen, møtet skulle begynne halv ni så det var litt småtravelt.

Under øvingen fikk jeg noen meldinger fra eks-vakt Sverre som var på besøk i Bø og som ville se Liverpool-kampen sammen med meg. Han trodde vel at jeg hadde Canal Sport hjemme, noe jeg måtte avkrefte. Men vi avtalte at vi skulle gå ned på husmøtet sammen. Kvart over åtte skulle vi gå. Slik ble det og jeg syntes ikke det var rart at han var så ivrig på dette. Men Sverre er en kald fisk og det skulle vise seg at det ikke var uten grunn til at det var han som hadde prøvd å ha kontroll på hvor jeg var til enhver tid.

Vel nede på Kroa var klokka litt over halv ni og folk satt allerede klare for å begynne møtet. Det slo meg at det var ekstra mange folk denne gangen og jeg ble litt imponert over nettopp det og det faktum at de satt så stille og, ja, disiplinerte. Møtet, ved avtroppende styreleder Andreas, begynte og ganske kjapt gikk man over til “Månedens Crew” som var Anders ØL. Vel fortjent og vi applauderte kåringen.

Så, på et ganske så presist cue fra noe Andreas sa, gikk plutselig sceneteppet oppe og en masse lys kom på. Jeg kunne se en hel haug med folk på scenen og jeg tenkte for meg selv at nå skal revyen vise en forsmak på forestillingen, som tross alt bare var ei uke unna premiére. Så, flere sekunder senere, går det opp for meg at folk står der og roper “Frode! Frode! Frode!” og jeg begynner etterhvert å dra kjensel på de som står på scenen. Det er bare gode gamle venner fra Kroasammenheng! Folk som jeg er utrolig glad i. Når dette langsom går opp for meg og min langsomme hjerne begynner å forstå konturene av hva som er i ferd med å skje, mens munnen står på vidt gap, kommer selvsagt de første tårene – og jeg kan love at de ikke sluttet å komme i løpet av det som skulle bli en fantastisk kveld. Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte opp på scenen og ta i mot hyllest, men visste likevel ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Faktisk var det litt for mye for meg, jeg var helt satt ut! Alle disse herlige menneskene hadde trommet sammen en overraskelsesfest for meg og så mange mennesker hadde forsaket helga si og kom langveisfra for min skyld (og for en god fest, selvsagt). Det var ubeskrivelig og er det nesten ennå. Må bare innrømme at jeg ikke er så vant til at folk kaller meg “fantastisk” og andre superlativer til hverdags (hvem er vel det?!) og når én etter én kobler meg til slike beskrivelser i løpet av kvelden, så var det vanskelig å ta inn over seg. Man går ikke rundt å tenker på seg selv på den måten og ikke bør man gjøre det heller. Men gud bedre, det gjør ingenting å få høre det!

Mens alt dette foregår og folk går av scenen og står på rekke og rad for å gi meg en klem, begynner noen å spille “Rammstein” på scenen. Folk i hetter slik at man ikke kan se de. Ikke at jeg helt får med meg det med en gang, for jeg har nok med alle inntrykkene. Men etterhvert forstår jeg at det er Anne Enger Rammstein som står der på sitt sedvanlig sjarmerende vis, og til mitt og andres store smil. Utover kvelden var flere musikalske innslag, dedikasjoner og det ene med det andre og for min del topper det seg med at Rebolt plutselig står på scenen og begynner å spille. Og med ønske om at jeg nødvendigvis skal komme opp og gjøre jobben min. Må innrømme at det å stå på scenen og skulle gjøre sitt beste foran et publikum (uansett hvor vennligsinnet) krever litt oppsyking, og akkurat det hadde jeg ikke fått til akkurat da. Faktisk var jeg fortsatt ganske tummelumsk. Men halvannen sang i settet var jeg på plass med hodet og derfra ut var det bare utrolig morsomt. Og å gå av scenen, med “Frode Jørum, sånt no hakke vi i byn”, rungende mellom veggene og så få skryt på skryt av bandets fremragende fremførelse var sinnsykt fint. Vi var vel alle klare for å være greie mot hverandre da, men det var noe med intensiteten både like etter og senere som gjorde at det satte seg ordentlig. Og vi spilte faktisk ganske så bra, ikke minst med øvingen tidligere på dagen i betraktning.

Resten av kvelden var stort sett bare en videre opptur, med litt skurring på det personlige plan, med æresmedlemskap både her og der og rett og slett bare en finfin fest! Beklageligvis fikk jeg ikke snakket med alle og like beklageligvis er ikke alle så sosialt intelligente bestandig (det gjelder flere), men i det store og det hele var det den beste kvelden i mitt liv. Og ikke bare fordi av alt som skjedde, men rett og slett fordi tanken var så god, så god. At man hadde klart å holde det så hemmelig, at så mange kom, at så mange viste hvor glade de var i meg, fordi det var en eneste lang vennskapserklæring mellom hverandre, også uavhengig av meg.

Jeg kommer aldri til å glemme det og kommer til å leve på opplevelsen så lenge som overhodet mulig. Og det kan bli en stund.

Jeg skulle forøvrig gjerne sett den Facebookgruppa i ettertid!