W. (2008)
Spørs hvor riktig denne filmen er sett ut fra hva som faktisk skjedde på bakrommene i Det Hvite Hus og i årene fram til George W. Bush ble president, men Oliver Stones portrett av den minste likte presidenten i USA virker sannferdig. Ikke minst gjør den det fordi de forskjellige personene blir forholdsvis rettferdig behandlet ut fra de avgjørelser som tas. Josh Brolins tolkning av Bush jr. er enestående god, både i mimikk og talemåte, men først og fremst gjennom å fremstille ham som en ekte person som nok tok seg vann over hodet bare for å tekkes sin far. Filmen er også ganske ubehagelig fordi valgene som Bush, Cheney, Rumsfeld & Co tok blir så utrolig blottstilt og man gremmes over å høre argumentene som ble lagt fram for å gjennomføre Irak-krigen. Argumenter som garantert ikke er langt unna det som faktisk ble sagt i de lange møtene i verdens mektigste hus. Tanken på at det “bare” er mennesker bak alle disse gale valgene som har ført til så manges død får en til å tenke. Jeg vil ikke si at det er ekstremt god film, men den er god, den er gjennomført og den er godt spilt. Og den er et interessant historisk portrett som nok vil bli vist masse på tv-kanaler rundt omkring i verden i årene som kommer. Men det er litt rart at Stone ikke ventet til mannen var ute av Det Hvite Hus slik at han kunne fått med slutten, på mange vis.

Rogue (2007)
Dette er i praksis en ekte B-film, men en godt gjennomført en, slik en av kommentarene på IMDB så riktig påpeker. Vi snakker om en australsk film som tar for seg det ultimate rovdyr, nemlig krokodillen. Her snakker vi om en massiv krokodille som terroriserer og spiser en gjeng med turister i den australske ødemarka. Det høres helt skrekkelig dårlig ut, men det er faktisk ikke, bare bittelitt. Men filmen er som sagt godt gjennomført, med et par halvkjente fjes i hovedrollene og en forholdsvis troverdig historie (alt er relativt). Men moro å se en søndags ettermiddag. NB! Må ikke forveksles med en annen film ved navn “Rogue” (som også heter “War”), med tøffe Jason Statham og Jet Li i hovedrollene.

Resident Evil: Degeneration (2008)
En animert film basert direkte på spillene, i motsetning til filmene med Milla Jovovich i hovedrollen som hadde svært lite med de faktiske hendelsene i spillene. Denne filmen er selvfølgelig laget i Japan, men med amerikanske skuespillere (med noen av de samme stemmene som i spillene) og med en visuell stil som er helt i tråd med….ja, spillene. Nok om spillene. Jeg har ikke kjempeinnsikt i bakgrunnshistoriene her, men har da spilt noe slik at jeg kjenner til noe (Oops, jeg snakket om spillene igjen). Og det er forsåvidt ganske standard greier. En slik film er nok mest for fansen, men det er faktisk ganske ålreit skuespill og det er utrolig hva man kan få til med animerte figurer i dag i forhold til ansiktsuttrykk.

Global Metal (2008)
En dokumentar fra samme mann/team som sto bak “Metal: A Headbanger’s Journey” fra 2005. Der sistnevnte film var en slags gjennomgang av bakgrunnen for metal og den historiske utviklingen sjangeren(e) har hatt, er “Global Metal” et møte med mennesker over hele kloden som lever og ånder for metal. Folk i kulturer som risikerer livet for å høre på denne musikken og folk som har berikede liv på grunn av denne verdensomspennende musikkformen. At metal rekker over mange mennesker er vi vel klar over alle sammen, men denne filmen er til tider nesten rørende ut fra at den peker på hvordan folk kommer sammen, på tvers av religion og livssyn og digger musikk sammen. Det er vanskelig å se for seg noen annen form for musikk som bringer folk sammen på samme vis – som “bonder” mennesker på utrolig vis. Bare se besøkene i India og i Israel. Anbefales for alle med interesse for musikk, men også for deg som digger dokumentarer. Dette er definitivt en film verdt å se.