Denne utgaven av “Dagens låt” er uvanlig nok ikke lenket til Spotify-lista med samme navn, men til en mp3-fil som er lagt ut gratis på bl.a. Pitchfork. Artisten er gode gamle Roky Erickson, backet opp av Okkervil River, som den 20. april kommer med sitt første album på fjorten år, “True Love Cast Out All Evil”. Kjenner du den tragiske historien hans (og med den nye starten han har fått) så treffer denne flotte og enkle rockelåta om mulig enda mer rett i hjertet ditt. På overflaten kan man tenke at det ikke er noe spesielt med den type musikk Roky lager og har laget, men som med det meste av musikk så er det ikke stilen som er viktigst. Det er selve låta og det er fremføringen. Folk, og da spesielt krednisser, henger seg veldig opp i at alt skal være så originalt for at det skal være bra, men det er og blir en halv sannhet. Originalitet er vel og bra, men musikk handler ikke bare om det. Du trenger ikke være spesielt intelligent for å skjønne det, tvert i mot. Men noen typer musikk får (av omtale) lov til å være uoriginal i sin form, mens andre ikke.

Så hvorfor tar jeg opp dette temaet i forbindelse med Roky Erickson, spør du? Fordi jeg tror det er få krednisser og musikkelskere som vil si at Roky Erickson ikke er en svært underkjent artist ut fra kvaliteten på musikken hans, men samtidig har han heller aldri vært spesiell original. Så det er et godt eksempel på at låtene går foran. Låta er viktigst, stil sekundært. Og uten at vi skal sammenligne kvalitet eller stil, så vil jeg eksemplifisere det hele med når f.eks. AC/DC kommer med ny plate. Da snakker og skriver man veldig mye om at musikken “fortsatt ikke er original” og at det er det “samme gamle”, men “de som liker det, liker det”. Fordi de tilhører en sjanger som historisk sett har blitt underkjent av “kjennerne”, så er det plutselig et poeng at de ikke lager nyskapende musikk (noe som er merkelig, sett ut fra hvor innflytelsesrike dette bandet er). Roky vil aldri få denne behandlingen (heldigvis, stakkar), heller ikke Dylan, Springsteen eller andre som er inne på “kjennerlista”. “Nei, nå høres Dylan litt for mye ut som seg selv, altså! Vi savner litt mer originalitet.” Igjen, ingen direkte musikalsk sammenligning med AC/DC (vi kan vel være enige om at Dylan har bidratt noe mer på tekstfronten enn AC/DC sine dårlig skjulte innuendoer), men poenget om originalitet og eventuell mangel på dette ligger der.

Vel, jeg beklager Roky, tilbake til låta di. Den er rett og slett wunderbar i all sin melankolske ettertenksomhet. Roky synger sårt og menneskelig slik bare han kan (stemmen, folkens, stemmen!) og du kan kjenne all historikken og tragien som ligger i bunn. Samtidig er den ikke trist eller “tung”, men nesten håpefull. Slik mannen nesten alltid har fremstått. Selv de sykeste tekstene hans har vært backet opp av melodier som nesten høres ut som rene gledesfester.

La oss krysse fingre for at mannen får stor suksess med dette albumet og jeg vil anbefale alle å både sjekke ut bakkatalogen hans og kjøpe plata når den kommer. Det fortjener han.

Roky Erickson: “Goodbye Sweet Dreams” (last ned)
Dagens låt