Det amerikanske bandet Elliott var litt av en favoritt for meg tilbake på begynnelsen av århundret. Nok et eksempel på det som en gang i tiden kunne kalles “emo”, uten de assosiasjonene man får av den betegnelsen i dag. Bare et rockeband som var “emosjonelle” i basisen av sitt uttrykk og Elliott var virkelig det inntil de ga seg i 2003. Chris Higdons lyse stemme og det musikalske bakteppet av melankoli og drama, like mye basert på bass og piano som støyende gitarer, ga bandet et forholdsvis egenartet uttrykk. Jeg pleier ikke å sitere andre så mye i denne bloggserien, men synes Allmusic (som i sin tid fikk meg interessert i bandet) sin beskrivelse av albumet, som dagens låt er hentet fra, er ganske så treffende – og hei, dette er 2009′s siste “Dagens låt”, så vi skiter litt litt i reglene for denne gang:

….”False Cathedrals” satisfies many fans searching for something akin to Radiohead‘s unique creativity but in a more indie rock manner. Nevertheless, there is a secret to listening to this. False Cathedrals is made for all lonely people, it seems. For some reason, the thought of listening to it with another person seems incomprehensible. False Cathedrals displays the sadness and awesome greatness of a band like the Cure. Similar to much of the Cure‘s darker material, Elliott has the ability to evoke feelings and responses from painful pasts and lonely nights. Utilizing a large, rock & roll drum-driven sound, Elliott showcases a band on the verge of accomplishing great things by doing something as simple as changing the engineering of an album.

Forøvrig skrev jeg følgende om oppfølgeren “Song In The Air” fra 2003, som også ble bandets siste ordinære album:

….I stedet er det genuint og hjerterått på den måten at du ikke klarer å fravriste deg den dype melankolien som ligger i bunn. Det er ikke så stor variasjon i låtene denne gangen som på de to forrige platene til kvartetten, og det kler dem godt. I bytte får vi nemlig en enhetlig plate med sanger som passer ypperlig sammen.

Du har hørt modigere og mer eksperimentelle plater enn Song In The Air. Du har kanskje hørt album som har hatt et sterkere følelsesregister. Men det tar ikke fra utgivelsen det faktum at det er deilig melankolsk, romantisk, sensuelt, vondt, mesterlig spilt, hinsides stemningsfullt og ei plate som du gleder deg til å sette på om du først lar det å komme under huden på deg.

Det er ikke for ingenting at Elliott har fått en viss legendestatus hos store deler av emo-publikummet, og med deres hittil sterkeste album blir ikke den statusen noe mindre. Anbefales på det sterkeste.

Elliott: “Calm Americans”
Dagens låt