I går kunne Behnam Farazollahi i by:Larm bemerke følgende på Lydverket: Bergen er den byen som har fått med flest artister denne gangen, fulgt av Oslo og Tønsberg (!). Trondheim kommer som vanlig lenger ned på listen. Som han var inne på, så går slikt i bølger, men det er likevel litt av et utropstegn man kan sette ved at Norges tredje største by kommer bak den provinsielle byen Tønsberg når det gjelder å presentere up-and-coming-artister. Så kan man begynne å spekulere i årsakene til det. Akkurat dette er svært relatert til min nye jobb, så det er interessant å drodle litt rundt det. Følgende blir en bloggpost som er skrevet som en blanding av å være privatperson og offentlig ansatt, men jeg vil understreke at det som kommer fram av utsagn og meninger her selvsagt er mine egne – ikke Trondheim kommunes.

Det er ingen tvil om at man er nede i en slags bølgedal i Trondheim hva gjelder potensielle “stjerner”. Det kan også utfra tidligere suksesser virke litt tilfeldig at man har fått fram nettopp disse, for selv om musikkmiljøet og antall band i byen er både levende og stort, så har disse artistene gjerne kommet litt ut fra siden. Tenk Gåte, som bare gikk fra å være småttiser til å plutselig bli svært kjente, uten å gå via noe rockemiljø som man kan snakke om. Hvilke andre kan vi nevne fra de senere år, uten å nevne opplagte band som Motorpsycho og DumDum Boys, som strengt tatt tilhører en annen generasjon? Per Borten-bandene Cadillac, The Mooving Oos eller The New Violators? Gode, men alle uforløste band. Hopalong Knut eller Johndoe? Kjempepopulære blant fansen, men aldri fått den dytten av f.eks. by:Larm og bransjen i Oslo som de “rarere” bandene ofte får. Du har selvsagt suksessband i smalere sjangere, så som Keep of Kalessin innen metal, eller band fra det forholdsvis store hardcoremiljøet som har turnert mye i Europa. Hiphop-miljøet er levende, men virker ikke å få mye napp hos de som “betyr noe”. Det er vel ingen i Trondheim som ikke synes at Gode Ord Dør Sist ikke har mye for seg? Jazzmiljøet i Trondheim er stort og har mange suksesshistorier, og er slikt sett kanskje unntaket. Men her snakker vi ofte enkeltmusikere som er med i mange forskjellige konstellasjoner, uten å være fokusert på enkelte band. Det er ei heller en spesielt bred sjanger. Og så har du innflytterband som f.eks. Null$katte$nylterne, men også de lider kanskje litt under av at de synger på dialekt og er “folkelige” i stilen. Ut fra “kjennerne” måtte mene, ikke noe annet.

Jeg må forøvrig få understreke at det er mange andre band jeg kunne ha nevnt her, så ikke føl at jeg har utelatt noen med vilje – det er bare de som dukket i hodet opp her og nå.

Det er nemlig ikke noe tvil om at trønderske band lett får harrystempelet på seg av østlendingene som styrer det meste, fordi de rett og slett er trønderske. Spesielt problematisk er dette for band som f.eks. Hopalong Knut, som ikke akkurat kan beskyldes for å gi dårlige konserter eller ha sanger som ikke fenger. Selv hyperoslobandet Gatas Parlament skjønte at dette var folk som kunne sitt fag (og som delte politiske synspunkt) og joinet trønderne i bandet Samvirkelaget. Hopalong har såvidt vært innom by:Larm, men hipsterfaktoren er svært lav der i gården, og dermed passer de også stilen til by:Larm svært dårlig. Er du fra by:Larm og leser dette så vil du sikkert benekte at denne faktoren eksisterer, men jo, det gjør den selvsagt. Det vet alle, selv om man ikke sier det høyt. Generelt kan man si at dette gjelder i høy grad i Tigerstaden. Sånn er det, og sånn blir det. Det er forøvrig nok av hipstertrøndere der.

Nå sier jeg ikke at trønderske artister på generell basis blir diskriminert, men det er liten tvil om at trøndere generelt blir målt ut fra “trønderrocken”, RBK-supporteres oppførsel i oslogryta og Tore Strømøy. Vi er et synlig og, ja, jovialt og folkelig folkeslag, og stigmatisering forekommer. Og mange trøndere er også veldig opptatt av å fyre oppunder fordommene, kanskje mye som en forsvarsmekanisme, for å virkelig vise at man er trøndersk. Vi er mange trøndere som ikke helt føler oss bekvemme med denne nisselua, eller skinnvesten om du vil, og det går ofte litt på selvtilliten løs når det gjelder den trønderske identitet. Vi tør ikke alltid å fronte det at vi er trøndere. Det gir seg også utslag innen musikk. Du hører ikke en oppadkommende trøndersk artist fremheve sin trønderske bakgrunn, i hvertfall ikke uten en viss utilpasshet (ikke fordi man nødvendigvis er flau, men fordi man ikke føler seg vel med det), eller vise til andre trønderske artister.

Bergensere har jo ikke noe problem med dette, og vi vet at bergensere er store i kjeften. Det ligger i deres natur. Trønderes natur er å være beskjedne, ikke stikke seg for mye fram, selv om vi liker å smelle av noen bomber av og til, bare for å markere at “her er vi”. Spesielt om det kan smelle mot bergenserne, som vi synes er altfor store i kjeften, så elsker vi å gjøre det. Det er ikke tilfeldig at Rosenborg og trøndernes mann i TV2 (vs bergensernes egen flåkjeft Davy Wathne) er en liten storkjefta nordlending. Selv Norges mest populære trønderske artist, Åge Aleksandersen, er en beskjeden mann som ikke er fortrolig med å bli hyllet i den grad han har blitt i sitt sekstiende år. Men bergensere er store i kjeften, skryter av å være fra Bergen og holder sammen på et utrolig vis. Det gir seg også utslag i det bergenske musikkmiljøet, som er så preget av samhold at man ser folk fra helt forskjellige sjangere stå og heie på hverandre under hverandres konserter, gjerne helt fremst. Det ser du ikke trønderske artister gjøre i samme grad.

Og her ligger litt av problemet og utfordringen: I Trondheim er musikkmiljøet litt preget av at man sitter på hver sine tuer, sett ut fra sjanger. Det er vel ingen som er skeptiske til samarbeid eller det å samkjøre i større grad, men siden kulturen her er å vente på at andre skal sette i gang noe, så skjer det ikke. Ei heller er man flinke til å heie fram kompisbandene sine. Som noen sa i en debatt på Blæst her om dagen, så er bergenserne veldig flinke til å namedroppe andre artister fra byen, fra forskjellige sjangere, når de blir intervjuet. Uansett om det er utenlandsk eller norsk media. Det gir en voldsom spiraleffekt som booster selvtilliten for mange og som øker graden av vilje til å søke selvstendighet og særegenhet. Her har det trondhjemske musikkmiljøet voldsomt mye å lære. Viljen til storhet og inkludering og å være glad på andres vegne må innfinne seg. Man må slutte å skule på andres suksess, se skeivt på andre sjangere og folkene som driver med det. Trondheim trenger et musikkmiljø som er stolt av sin egen by og sin bakgrunn. Som tør å fronte seg selv og hverandre og som kan inspirere hverandre til å bli enda bedre. Samtidig skal man ikke ta tullet om at det ikke skjer noe i Trondheim for god fisk, eller at det ikke er talent her. Det er det og det skjer mye. Det er bare å se til f.eks. Husbråk som arrangeres av Rockforum, med masse talentfulle band, og som ikke kan beskyldes for å tilhøre noen spesiell sjanger. Eller hva med miljøet rundt kompetansesenteret Koncept eller på ISAK der man i disse dager kjører konseptet “Bandkrieg”? Det er tjukt av band som øver rundt omkring i byen akkurat i det dette skrives, så ta det med ro, folkens, her skjer det ting. Men selvtilliten må også vinnes og da nytter det ikke å lytte til surpompene, om de så syter i Trondheim eller i Oslo.

Bergensere er rare og stolte av det, og vinner utrolig mye på det. Trøndere har en mye bredere appell hos resten av landet (det er tross alt nesten bare bergensere som liker bergensere), men da trenger man også å finne igjen essensen av det å være trønder, som er noe mye dypere, morsommere og tøffere enn skinnvest, karsk og bart – selv om det også er en del av pakka. Å være trøndersk handler om brodd, humor, ærlighet og folkelighet, meget godt materialisert gjennom band som f.eks. Vømmøl og nevnte Hopalong Knut. Nå sier jeg ikke at alle artister skal ta opp denne stilen og begynne å synge om førarkort og jabbsaft. Det jeg sier er at det urtrønderske, den trønderske kulturarv og identitet, det ligger svært synlig i dagen hos disse. Og hvis man skal finne et punkt å gå ut i fra for å virkelig finne trønderen i seg og stoltheten i dette, så ligger noe av svaret der. Og gjennom å finne sin egen identitet er det også lettere å finne sammen innad i miljøet, det er noe av det jeg vil fram til. Hovedpoenget er at om Trondheim og Trøndelag skal ha som mål om å presse seg inn hos musikkhipsterne i Oslo gjennom å blant annet få flertall på by:Larm og slå bergenserne, så må man finne sammen og heie på hverandre. Dyrke hverandres talenter og finne sammen på tvers av sjangere. Få fram enerne og heie på de, mens disse må være flinke til å dra opp de som kommer etter. Dyrke musikkbyen Trondheim! Det skal og må være kult å komme fra Trondheim, selv om man er innflytter!

Å si at de har fått til noe i Bergen smerter kanskje for en trønder å si, men såpass ærlig må man være. Men talentene er der og det øves som sagt massivt rundt omkring i denne byen, men det er på tide å skru på selvtilliten og gå for verdensherredømme! It’s the only way.