Vi nordmenn er rare dyr. Vel, vi mennesker er rare dyr. Jeg tenker på vår enorme trang til å være interesserte i å høre om alt som ikke går bra her i verden og så sitte å akke oss over det. Først og fremst om det har noe med vår egen hverdag å gjøre, selvsagt. Til tross for at vi blir veldig glade over positive ting, så er tiltrekkes vi som nattsvermere mot utelampa hvis noe drit har skjedd. Det er tross alt det nyheter handler om i dag. Ulykker, ting som ikke fungerer og generell faenskap. Hvis en ser nyhetene på NRK eller TV2, så får man inntrykk av at Norge er et land der det meste går galt. Ingenting fungerer i dette faens idiotlandet, kan Pål T. Jørgensen melde, uten disse eksakte ord, vel og merke. Ja, Norge er sannsynligvis det verste landet i verden og gasnke sikkert er det bare Angola eller Nord-Korea som kan måle seg med oss. Sistnevnte tas med i sammenligningen, for det kan virke som alt i dette landet vårt overstyres av en eller annen kommunistisk diktator av en statlig byråkrat.

Man betaler jo så utrolig mye for alt! Ingenting er gratis og vi har ingen frihet i dette skitlandet. Og snart er vi en muslimsk religionsstat der den norske kultur vil hviskes ut som gammelt kritt på en skoletavle. Dette hører vi ganske mye om nå i valgkampen, slik som ved alle andre valgkamper. Men litt ekstra mye nå, nå som FrP endelig vil inn i regjering. Jeg legger ikke skjul på at jeg avskyr alt som FrP står for. I mine øyne og ører består deres politikk i essens av “meg meg meg” og “føkk alle andre som ikke kan tilpasse seg meg og mine behov”. Jeg er for personlig frihet, kanskje mer enn andre på mange vis, men jeg ser også på like muligheter og rettferdighet som enda mer viktig. Frihet innenfor visse grenser er en god filosofi innenfor mange områder, også i et samfunn.

FrP vil at alle skal få gjøre hva de vil og stoler totalt på enkeltindividers evne til å passe på seg selv, men hvis de ikke klarer det, så skal de straffes hardt uten forbehold. I FrP sitt samfunn får ingen noen støtte hvis de ikke kan klare seg selv, og ingenting er verdt å beholde hvis ikke “alle” vil ha det. Det betyr i praksis et samfunn som vil bli variasjonsløst, for Norge er for stort rent geografisk og for lite befolkningsmessig, til at de små variasjoner kan overleve uten en viss statlig innblanding.

Jeg vokste opp med å heie på Kåre Willoch og mislike Gro Harlem Brundtland, usikkert hvorfor, men han var mann og hun ganske uspiselig – og jeg ble ikke mer glad i Jens Stoltenberg og AP da han skulle trasse i gjennom gasskraftverk sist han var statsminister. Hvis noen skulle finne på å kalle meg for en sosialist, så ville jeg ha protestert. Men jeg har vokst opp i et samfunn der dugnad og samhold var viktig i lokalmiljøet, der alle fikk de samme mulighetene til å komme seg videre. Der foreldrene mine ikke hadde høyere utdanning, men der jeg fikk muligheten til det, til tross for min heller ydmyke bakgrunn. Jeg vil ikke ha et samfunn der de som kommer fra bedre kår skal ha bedre muligheter, der alle kun tenker på seg selv og på hvor mye de kan rotte til seg. Se på USA og utviklingen der. Det er den samme utviklingen vi har sett her til lands siden 80-tallet.

Mitt innledende poeng med vår trang til å trekkes mot alt som er galt er dette: La oss ikke glemme alt som faktisk funger utmerket i Norge. Hvor blir det av de gode nyhetene, det velfungerende? Ja, det er jo ikke spesielt nyhetsverdig at ei dame har fått god hjelp fra sitt lokale sykehus eller at herr Hansen fikk sine dagpenger som vanlig forrige tirsdag og at han får muligheter til forskjellige tiltak for å komme seg i jobb igjen. Eller hva med Mohammed som har blitt en hjørnestein i lokalsamfunnet sitt? Bare glem det. Det får ikke Pål T. solgt inn før reklamepausen for Vitae Pro. Skulle Vitae Pro plutselig få flere kunder hvis færre ser på nyhetene (evt. blir klar over at de har det ganske bra og at Vitae Pro er juks og bedrag)? Nope, det er ikke sexy nok for Pål T. & co.

Men det er jo slik for de aller fleste: Det går bra! Selv om du måtte stå et ekstra minutt i kø i går, så fikk du kjøpt det du trengte på butikken. Det ville nok ikke fungert i en valgkamp om en sittende regjering fikk lov til å fokusere på det de har fått til, for det kunne ha virket som om man tok parti med dem. Vi har ikke hørt mye positivt om hva f.eks. Trond Giske har fått til med kulturlivet i Norge (bortsett fra at han går mye på festivaler og at kulturkjendisene ikke vil ha FrP), men det har faktisk ikke vært så rent lite. Men kultur er ikke noe man bryr seg om i media, fordi Ola Nordmann ikke tenker over hvor viktig det faktisk er med kultur for seg og sine. Kultur er det som går først på et hvert budsjett, men det er det som er limet i et hvert samfunn.

Ok, dette er ikke et spesielt velformulert blogginnlegg (noe som kan ha noe med mitt forkjølelsestette hode), men mitt poeng er å påpeke viktigheten av at du stemmer ved dette ekstremt viktige valget, mandag 14. september. Det er et verdivalg som skal sette veivalget for Norge videre. Er du fornøyd med det landet vårt er bygd på, eller vil du ha en ny retning der individet får mer fokus? Et slags USA i miniatyr? Ta en kikk på hva du faktisk opplever av goder og muligheter i Norge sammenlignet med andre land – og så tar du valget.

Personlig sammenligner jeg dette valget med presidentvalget i USA i 2000: Der sto “Folkets mann”, den ikke-intellektuelle George W. Bush mot den “kjedelige” akademikeren Al Gore. Hvem vil du skal styre Norge? Ansvarlige politikere som ikke tar lett på de valg som skal gjøres, eller “få-det-gjort”-politikere som ikke skyr noen midler for å få igjennom det akkurat de mener er riktig der og da? For meg er valget kjedelig, men enkelt:

Stem rødgrønt!

Oppdatert: Fikset sløve skrivefeil…