Det kan ikke nevnes for ofte: Å flytte er ikke et av mine favorittgjøremål. I hvertfall ikke når man i tillegg må kjøre 130 mil til sammen, bruke tusenvis av kroner på det og i tillegg måtte drive total nedvasking etterpå. Men det fine med å gjøre kjipe ting, er at det som regel blir veldig bra etterpå.

Etter mye fram og tilbake i forhold til leie av bil (og ørten formaninger om å ikke skaffe unødige fakturaer fra bomringen i Oslo…) fikk jeg endelig hentet denne + henger på mandag. Utflytting og pakking av bil på tirsdag gikk på bra nøyaktig to timer, med god hjelp av Anders som tok turen fra Oslo bare for å hjelpe til. Rett og slett fordi han er en god kamerat. Da har vi ikke glemt Kjetil som hadde veldig lyst til å gjøre det samme, men som ikke hadde mulighet (no worries, Kjetil! ). Turen oppover var ganske tung. Jeg ville kjøre på natta for å unngå for mye trafikk, både fordi det i seg selv er slitsomt og mer risikabelt, men også fordi jeg visste at det kom til å gå ganske sakte med full bil og henger. Noe som viste seg å stemme på en prikk. Det gikk sakte og jeg ble fort veldig trøtt, ettersom jeg hadde stått opp tidlig og i tillegg hadde brukte mye krefter på selve pakkingen. Kjørte Østerdalen og på Rena måtte jeg ta meg et kvarter på øyet. Det hjalp og turen videre gikk fint, til tross for at hver femte bil passet på å blinke med langlysene sine for å påpeke at jeg kjørte med disse på. Noe jeg ikke gjorde. For nærlysene var justert ganske høyt og med baktung bil fikk de fleste bilene inntrykk av at jeg var en uoppmerksom idiot som ikke gadd å blende i mørket når jeg møtte biler. Det skal sies at det er ganske slitsomt å få ørten tusenmetere flashet i trynet fra rettferdighetssøkende trailersjåfører rundt hver sving.

Jeg var framme i Trondheim i halv-sekstida på morgenen og da var jeg glad for at jeg har fått meg bosted som er lett å finne. Kun en liten avstikker fra E6 gjennom byen og vips der var huset (som jeg ikke hadde sett før – leide leiligheten usett, men med god hjelp av Janne som hadde vært og sett). Nøkkelen lå under dørmatta og etter litt fomling i mørket i et fremmed hus (dette er en sokkelleilighet), fant jeg sofaen og fikk meg noen timers søvn. Huseierne viste seg å være verdens hyggeligste mennesker med stort sett samme verdigrunnlag som undertegnede, som bød på kaffe og kake i hagen og flere timers trivelig samtale. Nytten av å ha en trivelig huseier som forstår verdien i gjensidig respekt og forståelse kan ikke undervurderes.

Utpå ettermiddagen kom Janne for å hjelpe meg å flytte sakene inn, noe som tok bra nøyaktig én time. Ikke uventet, da utpakking pleier å ta halvparten av tiden av innpakkingen. Tungt arbeid, men akk så deilig når man er ferdig! Og takk til Janne også, som jeg skylder takk også for å tipset meg om jobben jeg fikk og coaching inn mot intervjuet, samt altså å ha gått på visning for meg. Hva skulle man gjort uten gode venner? Jeg har lovet meg selv å bli en enda bedre venn etter å ha opplevd mye fint i år.

Så ble det en liten sykkeltur i området og inn til sentrum. Tar bra nøyaktig ti minutter på flatmark inn til Midtbyen, noe som tilsvarer en halvtime ved bruk av føttene. Man skal bo like ved Lerkendal og allerede første natta var det ikke til å unngå å legge merke til at selv her, i Norges tredje største by, var det roligere enn der jeg har bodd de siste tre årene: I lille Bø sentrum. Jeg sov som en stein, for å si det sånn.

Var oppe kl 8 neste dag og begynte på kjøreturen sørover igjen litt over kl. 9. I Bø var jeg litt over halv sju på kvelden, etter å tatt det ganske rolig. Ikke at det går an å kjøre spesielt fort med henger uansett, og trafikken var rimelig stor, også i Østerdalen. Kasting av litt gjenstående skrot og så vasking av bil fulgte deretter, før den ble levert til utleier. Hjemme igjen og følelsen av å være dødssliten var ikke til å komme fra. Men vel verdt det.

Nå gjenstår bare å vaske ut herligheten, før inspeksjon på mandag.