Da har jeg rundt en måned igjen i Bø, etter elleve år i bygda. Nå planlegger jeg ikke å skrive en ny bloggpost hver gang det kan markeres, så sentimental er jeg ikke, men det byr jo opp til noen tankerekker. Elleve år er nesten en tredjedel av livet mitt, så det er klart at det har en stor betydning for meg. Kommer sannsynligvis til å savne tryggheten. Trygghet i forhold til at det er rolig her (tross mine mange sutringer over rånere de siste månedene), men ikke minst det med at man hele tiden har venner i nærheten. Og det er nok der det vil trykke mest på hjertet, for å si det sånn. Det sosiale i Bø er ikke likt noe annet, det må og skal understrekes. Aldri vil jeg få oppleve noe samme igjen. Når jeg tenker på det blir jeg øm om hjertet. For noen mennesker jeg har blitt kjent med opp i gjennom årene! Det kuliminerte på mange måter med “Frodefesten” i februar, da en en god andel av alle disse flotte menneskene dukket opp.
Disse årene har vært både like og ulike. Like på det viset at man har gått i det samme miljøet tuftet på Kroa, og med det gått ut på de samme tingene og på det samme stedet. Man har snakket om de samme tingene, hatt de samme problemene og utfordringene og mange av de samme gledene. Ulikt på det viset at det hele tiden har kommet til nye mennesker som har glidd inn i den samme kretsen. Noen har man blitt bedre kjent med enn andre og noen har blitt gode venner. Mange har gode venner, men jeg føler at jeg har kunnet plukke de beste av de beste, på mange måter. Ikke nødvendigvis at disse nydelige folkene er bedre enn alle andre (selv om de på mange måter er det), men at de selvsagt har passet til meg og mine personlighetstrekk. Fordi jeg har møtt så mange med felles interesser og tankesett, så har jeg fått venner fra øverste hylle. Nå er det viktig å ha forskjellige typer venner for ellers kan man bli for ensidig til sinns. Men man må ha et verdigrunnlag som er likt for at vennskapet skal være så terkt som mulig. Og det er vel der jeg mener jeg er heldig.
For hvert år har venner reist fra meg og Bø og nye har kommet til. Jeg har blitt vant til denne syklusen. En viss kjerne føler jeg at jeg har beholdt også etter at de reiste herfra. Det er viktig. Nå er det jeg som reiser fra mine venner og kjente i Bø. Noen kommer til å bli jævlig å reise fra, det kjenner jeg innerst inn i hjerterota. Selv om jeg ikke reiser fra noen, sånn egentlig. Hva er vel distanse? Men det er vel slik som med mye annet, noe blir man rett og slett litt avhengig av. Kaffe om morgenen, musikk når man er trist eller glad, kald pils og gode samtaler eller noens smil og personlighet. Noen man blir glad av å bare se igjen.
Nå er ikke jeg spesielt god på å ta kontakt med vennene mine, da jeg trives godt alene og ikke må ha sosial kontakt til enhver tid for å trives, slik mange andre har det. Men de fleste som kjenner meg vet at det bare er å sende en melding og så er jeg klar for det meste. Poenget, kjære venn, er at selv du ikke hører fra meg, så hører jeg gjerne fra deg. 
Jeg kommer til å savne deg Bø, men først og fremst kommer jeg til å savne det du står for.
Nostalgia slutt for denne gang.
