Så er man hjemme igjen og de første par dagene har gått med til å stri med en hodepine som nok kommer av at jobben holder på å gi slipp. Jobben min er ikke stressende eller ekstremt arbeidssom på normale dager, men man går og tenker på den hele tiden, hele døgnet, og har også en kontinuerlig dialog med KK-styret på mail. Så jobben er der hele tiden. Nå har jeg lov til å ikke tenke på den, så da slipper også musklene opp litt. Er rart med det, men sånn er det.

Anyway.

Gården jeg kommer fra har vært her lenge. Selve gården “Jørem”. Det har bodd folk her i århundrer, man vet helt sikkert helt tilbake til 14-1500-tallet. Huset ble bygd i 1979 etter at det brant ned under dramatiske omstendigheter, der pappa reddet ut og meg min lillesøster Grethe i siste liten. Det er strengt tatt ikke en lang rekke med min slekt som har bodd her hele tiden, men så godt som. Men gården er altså gammel, og det legger man spesielt merke til når man tar seg en tur inn i det gamle fjøset med alskens eldgamle verktøy og andre antikviteter. Det har bodd sterke personligheter her (og gjør det forsåvidt ennå) og det ligger mye historie igjen i grunnen her. Og det merker man, om ikke bevisst.

Lillesøster har funnet mannen i sitt liv, en real kjernekar som det ikke er noe tull med. Jobber på sjøen og er en fyr det går an å snakke med. Men han har også en annen egenskap som han har arvet, nemlig det at han er “følsom” for andre ting enn det vi kan se med det blotte øye. Han merker rett og slett veldig godt om det er “noe” eller “noen” som henger igjen et sted, noe som kan gi seg fysiske utslag hos ham. Hjemme hos seg og Grethe i Namsos har han til tider hatt store problemer med å slappe av, da det har vært urolig i huset. Noe har ikke dratt derfra. Det er et gammelt hus som han, og etterhvert Grethe, har pusset opp på egenhånd, og det har også mye historie i seg. Uansett ble det så ille etterhvert at de ikke visste hva de skulle gjøre. Så til slutt bestemte de seg for å kontakte en såkalt “healer”, som også drev med rensing av hus.

Ja, vi har alle gløttet på “Åndenes Makt” og kanskje flirt litt og tenkt vårt, men også syntes det var litt interessant. Men denne mannen fanget fort opp det svoger hadde følt og kunne fortelle, etter det jeg kan huske av gjenfortellingen, at det blant annet var en mann som fortsatt holdt til i huset. Og etter det jeg kan huske, var det også mer der. Han foretok deretter en såkalt renselse. Og etter dette har huset vært rolig. Til og med søster kan merke at det er en annen stemning i huset nå.

Men svoger har også hatt dårlige vibber når han har vært på besøk hjemme på Jørem. Han har rett og slett ikke hatt det så bra, etter det jeg forstår. Vi som bor her (eller har bodd her, i mitt tilfelle) merker ikke slikt. Først og fremst fordi vi ikke har de antennene og fordi vi ellers er vant til den atmosfæren som er her. Men ikke for det, kjelleren her har bestandig vært litt…”tung” og gjerne litt skummel, på en kjellermåte. Og det er nettopp det jeg har unnskyldt det med. Kjellere er ikke “lette” og det må man leve med. Men det har da vært episoder. Pappa har brukt høsten på å gjøre i stand et rom i kjelleren, som har vært delvis lager, delvis arbeidsrom, til et sted han kan ha alt verktøyet sitt (mye!) og et par arbeidsbenker. En kveld mens han drev og satte opp noen kroker for å henge verktøyet på, fløy en gammel hammer av veggen og rett i bakhodet på ham. Hele kroken, som var festet til veggen og som i følge pappa umulig kunne løsne av seg, løsnet fra veggen og hammeren gikk ut og traff han slik at han blødde som en sil. La meg gjøre det klart: Pappa tror ikke på slikt som dette. Han har et svært enkelt syn på verden: Det han ser eksisterer, alt annet ikke. Healere? Spøkelser? Ånder? Overnaturlige ting? Glem det. Men han kunne ikke nekte for at den hammeren umulig kunne falt i hodet på ham på den måten uten en form for hjelp.

Alt dette var med på å gjøre at mamma og pappa gikk med på at samme healer kom hit også, da for svoger sin skyld. For at han skulle kunne slappe av når han kom hit og ikke måtte slite med alskens følelser og tanker som kom til han. I det han kom hit i forrige uke (før jeg kom hjem) plukket han raskt opp ting som foregikk og kunne bekrefte at det i hvertfall var to personer som fortsatt “hang igjen”. Den ene var en eldre mann, litt tjukk og skallet, som likte å holde til i kjelleren. Han holdt til her for veldig mange år siden. Han var veldig praktisk av seg og likte å holde på med verktøy… La meg understreke at mannen ikke visste noe om huset på forhånd. Den andre var ei høy og elegant dame som var veldig sjefete og som ikke likte at ting ikke var som hun ville. Hun likte ikke hvordan ting ble drevet her på gården og syntes det var altfor mange forandringer. Hun var, i følge ham, mest aktiv på gården på 20-tallet og var sannsynligvis født på 1880-1890-tallet.  Her reagerte mamma og pappa med en gang, ettersom de hadde god kjennskap til ei dame ved navn Olea Hoel som bodde på gården i den tiden. Hun passet perfekt til beskrivelsen og hadde mye makt på gården. Hun bodde på nabogården, men broren hennes tok over gården her og han hadde aldri noen kone, så Olea var den som styrte også her. Hun godtok ingen andre måter enn sin egen og det var mange steile fronter her på den tiden, ettersom hun ikke ga seg på noe. Hun var altså en velkjent figur og mannen beskrev henne ganske så greit bare ved å stå i stua og kjenne på huset. Dette er slikt som du bare må gape litt av. Forøvrig mente han at hun ikke visste at hun var død, mens mannen gjorde det.

Uansett så foretok han en renselse her også. Da jeg kom hjem til jul var jeg jo klar over dette og var ganske klar på at dette skal jeg ta med en klype salt. Jeg hadde hørt noe om hva som var skjedd, men visste ikke noe om det han hadde fortalt. Men jeg ville i hvertfall ikke innbille meg at det hadde skjedd noe her, at jeg skulle lure meg selv til å tro at det var en annerledes atmosfære. Men i det jeg kom inn i huset første gangen var det likevel noe som var annerledes. Umulig å sette fingeren på, men likevel annerledes. Som om…lufta var lettere. Ikke så tung. Eller…et eller annet lettere i hvertfall. Lettere å puste. Da mamma spurte meg om jeg merket noe, så sa jeg nettopp dette. Og hun nikket bare og bekreftet min beskrivelse. Hun mente definitivt at det hadde blitt lettere.Og da jeg gikk ned i kjelleren fikk jeg nesten frysninger. For kjelleren var helt annerledes. Som om noen hadde vasket og luftet ut skikkelig. Den var, igjen, lettere. Jeg følte ikke det lette ubehaget jeg bestandig hadde hatt av følelsen av at noen kikket på meg. Eller bare var der. Dette er ikke kødd!!!

Men det var ikke bare med det. Mannen var som sagt også en healer (tenk Snåsamannen) og han foretok også en håndspåleggelse av mamma, om man kan beskrive det på en slik måte. Hun hadde gått rundt med mye stress og vonde muskler lenge og hadde det vel strengt tatt ikke så bra, rent kroppslig. Han rørte henne ikke, men hun kjente en enorm varme fra hendene hans. Da han holdt hendene ved hodet hans beskrev hun det som om hodet ble kokvarmt, som om noen holdt to varmeovner på full fres inntil henne. Etterpå kjente hun ikke noe spesielt og tenkte ikke så mye over det. Men dagen sto hun opp i halv nititda.  Og så la hun merke til at det var som om noen hadde fjernet en klump fra brystet hennes. Som om skuldrene plutselig kunne bevege seg fritt igjen. Hun følte seg ekstremt lettere. Som hun sa: “som et nytt menneske”. Men hun ble søvnig. Ved tolvtida klarte hun knapt å holde øynene åpne og måtte gå å legge seg igjen. Sov et par timer, sto opp. Spiste middag med pappa, og ble ekstremt trøtt igjen. Holdt seg oppe såvidt, men sovnet i godstolen foran tven og sov i fire timer. Så holdt hun seg våken i et par timer igjen, men klokka elleve måtte hun bare gå å legge seg igjen, hun klarte ikke å holde seg våken lengre. Så sov hun en hel natt igjen og neste dag var hun endelig gjennom transformasjonen. Eller hva man skal kalle det. Hun sier at hun ikke har hatt det så bra kroppslig på mange år.

Nå er vi spente på om svoger kommer til å kjenne noen forskjell også (han er på sjøen i noen uker til), eller om vi bare har innbilt oss det hele. Selv om ingen av oss (kanskje bortsett fra pappa) egentlig tror det. For meg er det opplagt at noe har skjedd. her. Bare beskrivelsene som ble gitt av healeren og hvordan huset fremstår i dag, det er nok for meg. At det også foregår ting i fjøset og i “Sammarstun” (sommerhuset på gården) kunne han også bekrefte, og det overrasker i hvertfall ikke. For det er hus som det ikke frister å gå rundt i på mørke kvelder.

Uansett om man tror på slikt eller ikke, og jeg gjør det bare til en viss grad (det er mye tøys og tull der ute), så er dette utrolig spennende saker. Alle kan kjenne at det er dårlig stemning et sted og det ser vi ikke på som rart i det hele tatt. Men straks det blir snakk om ting som er litt vanskeligere å beskrive, setter mange seg på bakbeina.

Jeg gjør ikke nødvendigvis det lenger.

Edit: Etter å ha snakket mer med lillesøster om svoger og hva de har opplevd hjemme og hva hun har sett at han har gått i gjennom og opplevd, så har enda en bit av tvil forsvunnet. Dette er ekte saker. Gutten er en skikkelig nedpå og jordnær type, men han har noen evner som har slengt på seg. Om det er det ingen tvil.