Egocentralen :: jorum.no

La oss kvasifilosofere litt

Tenker jeg for mye fordi jeg er mye alene, eller er jeg mye alene fordi jeg tenker for mye? Ja, det er dagens spørsmål.

Jeg er en tenker, det er det ingen tvil om. Har alltid vært det. Ikke en overintellligent én, det er sikkert, men en tenker likevel. Grubler over mye, mest smått – av og til større. Hvorfor ditt, hvorfor datt. Analyserer. Har noen oversensitive antenner som plukker opp alt som foregår rundt meg, og så går det inn i kverna. Det er på mange måter en gave å være så obs på verden og folk rundt seg. Men samtidig trenger jeg ikke å skjønne alt som kommer inn og i mange tilfeller er det ingenting, selv om det virker sånn. Jeg plukker opp og analyserer altså en god del ting til enhver tid, men deler det sjelden med overdenen. Jeg er ganske sneaky sånn sett. Sneaky sneaky. Bruker informasjonen bevisst eller ubevisst. Og av og til driter jeg meg ut, spesielt hvis følelsene begynner å spille inn. Jeg er jo en feelsome fyr (det kommer ferdigpakket med antennene) og lar meg rive med.

Til å være en som dekker over mange aspekt ved livet sitt og ikke er så glad for at for mange vet for mye om meg, så er jeg rimelig utleverende likevel. Blogg siden 2001, anyone? Det er merkelig hvor sammensatte og selvmotsigende vi kan være. Det er aldri bare én side ved noen. Ja, det er en selvfølgelighet, men det er bare fordi vi vet at sånn er det. Det er en etablert sannhet. Men tenk over hvor sammensatt du er, jeg mener virkelig! Jeg er f.eks. både ekstremt utadvendt og ekstremt sjenert. På én gang. Det er jo aldeles merkelig, men veldig vanlig.

Jepp, da ble det kvasifilosofisk babbel som vanlig, men det var gøyere enn å sette opp budsjett for 2009 slik som jeg burde gjøre akkurat nå. Vel vel, tilbake til arbeidet.

Share on Facebook

Hei, hei, fremtid

Det overveldende flertallet (?) i avstemningen her på Egocentralen viser at leserne ønsker seg mer av kvardagslige hendelser enn annet diverse dilldall undertegnede måtte finne på å skrive om. Så kvardag skal bli.

Det er noe med “kvardag” som ikke innbyr helt til de store ord og nedtegnelser i lyrisk format, det er det bare å innse. Men det er nok morsommere å lese om andre hverdag enn å skrive om det. Vi rare individer i menneskeætten har det med å synes at andres liv er mer interessante enn våre egne, selv om det stort sett er det samme som foregår i andres liv som i ens eget. Jeg vil mene at det både er en positiv (man bryr seg om andre mennesker) og en negativ (man har ikke nok fokus på sitt eget liv) egenskap.

De siste ukene har vært preget av at mørketida har kommet og slappheten har slått inn. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at undertegnedes smått ensomme, men stabile, hjerte har banket litt hardere, noe som selvsagt er både vondt og godt på en gang. I tillegg begynner virkelighetens teppe å gå opp og verden utenfor bobla Bø begynner å gi seg til syne. Det er ikke mange jobber der ute og selv om alle forteller meg at jeg ikke vil ha noe problem med å få meg jobb med den cv-en jeg har, så sier min pragmatiske hjerne meg det at så enkelt er det ikke. Men min erfaring sier meg også at så lenge du holder hjerte og sin åpent så byr mulighetene seg etterhvert som ting faller på plass, og slik tenker jeg fortsatt. Que sera, sera – det som skjer, det skjer, for å si det med sangen.

Må innrømme at det er en del ting jeg ikke ser noen grunn til å ta tak i akkurat nå, med så liten tid igjen og med en ny daglig leder som også skal få ta tak i ting når nyåret kommer. Men ting går bra for tiden, rent jobbmessig, men er spent på regnskapstallene. Sitter denne uka og venter på disse, slik at jeg kan få kommet skikkelig i gang med budsjettet som i utgangspunktet skal presenteres for styret i stiftelsen på mandag. Det kan bety ei lang helg nedgravd i tall, hvis erfaringen fra tidligere år også vil slå inn i år.

Fredag sto endelig Rebolt på scenen igjen og det på elskede Kroa (selvsagt). Jeg kan beskrive det i et ord: Fantastisk! Vi var spente på hvordan det ville være å spille sammen igjen, og med en ny trommeslager bak stikkene ble det en ekstra spenning til det hele. Men vi samlet oss oppe hos meg etter lydprøven og tok noen øl, drakk litt Jack og hørte på god musikk og nervene forsvant fort. Vel nede igjen måtte jeg sette opp merchandisebordet med en gang og før jeg visste ordet av det hadde jeg solgt 10 t-skjorter og like mange cd-er, og det før konserten! Til slutt endte vi på 15 t-skjorter og 16 cd-er. På scenen funket det meste, med litt småplukk innimellom, og følelsen av å endelig stå på scenen igjen var ubeskrivelig. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg elsker å gjøre det der. Å underholde og formidle vår egen musikk er en gave som det er vanskelig å se for seg at man ikke skal kunne gjøre for alltid. Vi skal og må fortsette med dette, samme faen hva som skjer senere.

Kjetil var på besøk fra Oslo fra fredag til søndag og det var utrolig hyggelig å ha den kommende far på besøk. For et solid og godt menneske den gutten der er. Men han er litt dårlig på pasningsspillet i Pro Evolution Soccer på Xbox, så jeg blir litt irritert av og til. Jeg regner med han tilgir meg de sure kommentarene som kom av og til Og det var stort sett det vi gjorde på lørdag og søndag, og det var helt greit. Er vel ikke så mange igjen i Bø jeg kan kalle kompiser lenger (jo, selvsagt er det det, men ikke som jeg har kjent lenge), så å ha Kjetil på besøk var godt.

Jeg har forandret meg i høst. Det slår meg at jeg har blitt mer voksen, dvs. tryggere og mer selvsikker på en generell måte. Det er akkurat som om noe har falt litt på plass. Jeg blir ikke så lett stresset og smånervøs som jeg kan være av og til. Uten at det har vært en utpreget stor del av min personlighet. Det har vart såpass lenge nå at det nok er permanent. Jeg har bestandig vært preget av oppturer og nedturer i selvtillit (slik vel mange er), men i høst har det vært mer stabilt. Og det er en ganske så ok følelse. Skulle ønske jeg hadde følt det slik da jeg var 25. Men det er fint å ta med seg noe sånt inn i nyåret og det nye livet som skal begynne.

Å komme seg ut skal bli godt. Ikke fordi jeg hater Bø eller er lei av stedet (når man har vært her så lenge som meg, så er man forbi det). Men fordi jeg ser fram til å få andre rammer og innfallsvinkler til livet, muligheten til utvikling. Når man stamper i den samme tralten blir man mindre smart, det er min tanke. Jeg savner å bruke hodet skikkelig. Utfordringer. Jeg føler meg mindre smart enn mange andre noen ganger (noe jeg ikke liker), men vet at potensialet er så jævla stort. Bare jeg har noe å bryne meg på som jeg kan like å bryne meg på. Det er derfor det skal bli godt å få et nytt liv, der jeg blir tvunget til å foreta meg noe, ikke bare surfe på gårsdagens kunnskaper.

Hei fremtid, her er jeg.

Share on Facebook

Smått blir stort

Kroa er et hyggelig sted, for å si det med sangen. Men Kroa er også et sted der beskjeder gis, tas på feil måte og så blir det tullball av det. Jeg ser det hvert år. All utøvelse av “makt” fra enten undertegnede eller KK-styret blir sett på som nettopp maktutøvelse for makten sin skyld og enkelte ser på det som personangrep.

Jeg klarer ikke lenger å ta det like innover meg som jeg gjorde før, jeg må bare registrere det, beklage hvis ting blir misforstått og gå videre med livet. Men det er ikke fritt for at man blir irritert over at ting skal blåses så jævla opp bestandig. Det er en delikat ting å drive med frivillighet og skulle prøve å styre ting så godt man kan uten å tråkke folk på tærne. Og folk på Kroa vet nok noen ganger ikke hvor godt de faktisk har det, med en daglig leder som sjelden blander seg inn i hva som foregår. Jeg har hørt nok av historier om faste ansatte som tar seg til rette og der folk bare må godta det, og så blir miljøet et helvete.

Heldigvis har vi et godt miljø på Kroa generelt og filleting forsvinner, men det må være lov å akke seg over at småting blir til store ting.

Share on Facebook

Om loven mot homofilt ekteskap i California

Share on Facebook

Rebolt gjør comeback fredag

Fredag spiller Rebolt sammen for første gang siden august 2007 og for første gang uten Kristian på trommer. Det blir en opplevelse som nok blir både god og merkverdig på en gang. Med fire og et halvt år sammen (men med et års pause) har jeg blitt ekstremt vant til å se Kristian svette og glise bak der, med sin massive tromming og evige entusiasme og energi. At gutten ikke lenger kan gjøre det han elsker mest av alt smerter oss veldig. Å se han stå på utsiden da vi prøvde ut trommis tidliger ei høst var like smertefullt. Han selv vil ikke annet enn at Rebolt skal fortsette og det er selvsagt veldig hyggelig og fint, men det er også svært merkelig.

Inn har Magnus kommet og han virker svært lovende. Stødig og med et godt driv, kanskje litt mer rølpete (i positiv forstand) enn Kristian, har han på få øvinger vist at han kan gli godt inn i bandet. Det er litt rart å ikke høre de samme licksa som Kristian pleide å legge inn, men sånn er det når man bytter ut en signatur med en annen. Jeg håper både Magnus og resten av bandet klarer å slippe seg godt løs på fredag, for da er det ikke mange som kan stå i mot oss – selv om vi hadde hatt mer enn godt av å spille mange flere konserter. Er det noe jeg elsker, så er det å gi alt på Rebolt-konserter. Det er en befriende og ekstremt givende øvelse å bedrive, selv om jeg sliter meg ut hver gang. Hvis jeg har en styrke som frontmann, så er det energien og entusiasmen for det å stå der, men jeg har en del lære i forhold til å posjonere ut riktig mengde, til riktig tid. Når jeg først står der har jeg en tendens til å maksimere fra første sekund og miste litt mot slutten. Det er sjelden lurt fra scenen. Man skal gå ut hardt og gripe publikum, men man skal også holde tilbake nok til at man kan avslutte i enda sterkere stil. Sånn sett er det å spille sju låter (som vi skal på fredag) akkurat passe til at jeg kan gi hundre prosent hele veien, hehe.

Håper at så mange som kan tar turen og betaler de 50 kronene det koster å komme inn (hei, får til og med besøk av Kjetil fra Oslo).
Og gleder oss, det gjør vi!

Share on Facebook

Yes we can

Watch CBS Videos Online

Share on Facebook

Kroaibo.no

Og ja – glem ikke å sjekke de nye kroasidene som undertegnede har brukt en god del tid på.

Share on Facebook

Du mørke november

Det er noe med november og undertegnede. Denne måneden som på alle vis, rent fysisk og mentalt, er en mellommåned (i likhet med februar og mars) der ingenting interessant skjer. Bortsett fra den plutselig totale mangelen på lys.

Ja, jeg bor på Østlandet, og sammenlignet med min oppvekst i Nord-Trøndelag så er det lyst som ei midtsommernatt i Finnmark i sammenligning. Men man blir vant til det meste og glemmer mye annet, så mørketida i november, selv i Telemark, fremstår som tunge saker for undertegnede. Til å være så glad i sitte inne og gjerne oppe om natta, så er jeg nok veldig glad i lys. Og når det ikke en gang er litt snø på bakken, så blir november veldig, veldig mørk.

Ikke for det, man har det helt fint, men det er tyngre å stå opp om morgenen og energien er ganske mye lavere enn sammenlignet med en vårdag i mai. Og dette er selvfølgelig helt normalt og ikke noe nytt for hverken den ene eller andre. Men har man en blogg, så har man en blogg.

Og til de som måtte være bekymret for undertegnedes ve og vel (om man leser de siste postene her), så er det ingenting å bekymre seg over. Man har gode og dårlige dager, og i mitt tilfelle så har jeg litt flere av den siste sorten i november. Mot normalt.

Share on Facebook

Herlig ripoff!

Share on Facebook

Vente

Å vente på lønn er å vente lenge. Dagens visdomsord.

Share on Facebook