Det overveldende flertallet (?) i avstemningen her på Egocentralen viser at leserne ønsker seg mer av kvardagslige hendelser enn annet diverse dilldall undertegnede måtte finne på å skrive om. Så kvardag skal bli.
Det er noe med “kvardag” som ikke innbyr helt til de store ord og nedtegnelser i lyrisk format, det er det bare å innse. Men det er nok morsommere å lese om andre hverdag enn å skrive om det. Vi rare individer i menneskeætten har det med å synes at andres liv er mer interessante enn våre egne, selv om det stort sett er det samme som foregår i andres liv som i ens eget. Jeg vil mene at det både er en positiv (man bryr seg om andre mennesker) og en negativ (man har ikke nok fokus på sitt eget liv) egenskap.
De siste ukene har vært preget av at mørketida har kommet og slappheten har slått inn. Samtidig er det ikke til å komme bort fra at undertegnedes smått ensomme, men stabile, hjerte har banket litt hardere, noe som selvsagt er både vondt og godt på en gang. I tillegg begynner virkelighetens teppe å gå opp og verden utenfor bobla Bø begynner å gi seg til syne. Det er ikke mange jobber der ute og selv om alle forteller meg at jeg ikke vil ha noe problem med å få meg jobb med den cv-en jeg har, så sier min pragmatiske hjerne meg det at så enkelt er det ikke. Men min erfaring sier meg også at så lenge du holder hjerte og sin åpent så byr mulighetene seg etterhvert som ting faller på plass, og slik tenker jeg fortsatt. Que sera, sera – det som skjer, det skjer, for å si det med sangen.
Må innrømme at det er en del ting jeg ikke ser noen grunn til å ta tak i akkurat nå, med så liten tid igjen og med en ny daglig leder som også skal få ta tak i ting når nyåret kommer. Men ting går bra for tiden, rent jobbmessig, men er spent på regnskapstallene. Sitter denne uka og venter på disse, slik at jeg kan få kommet skikkelig i gang med budsjettet som i utgangspunktet skal presenteres for styret i stiftelsen på mandag. Det kan bety ei lang helg nedgravd i tall, hvis erfaringen fra tidligere år også vil slå inn i år.
Fredag sto endelig Rebolt på scenen igjen og det på elskede Kroa (selvsagt). Jeg kan beskrive det i et ord: Fantastisk! Vi var spente på hvordan det ville være å spille sammen igjen, og med en ny trommeslager bak stikkene ble det en ekstra spenning til det hele. Men vi samlet oss oppe hos meg etter lydprøven og tok noen øl, drakk litt Jack og hørte på god musikk og nervene forsvant fort. Vel nede igjen måtte jeg sette opp merchandisebordet med en gang og før jeg visste ordet av det hadde jeg solgt 10 t-skjorter og like mange cd-er, og det før konserten! Til slutt endte vi på 15 t-skjorter og 16 cd-er. På scenen funket det meste, med litt småplukk innimellom, og følelsen av å endelig stå på scenen igjen var ubeskrivelig. Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg elsker å gjøre det der. Å underholde og formidle vår egen musikk er en gave som det er vanskelig å se for seg at man ikke skal kunne gjøre for alltid. Vi skal og må fortsette med dette, samme faen hva som skjer senere.
Kjetil var på besøk fra Oslo fra fredag til søndag og det var utrolig hyggelig å ha den kommende far på besøk. For et solid og godt menneske den gutten der er. Men han er litt dårlig på pasningsspillet i Pro Evolution Soccer på Xbox, så jeg blir litt irritert av og til. Jeg regner med han tilgir meg de sure kommentarene som kom av og til 
Og det var stort sett det vi gjorde på lørdag og søndag, og det var helt greit. Er vel ikke så mange igjen i Bø jeg kan kalle kompiser lenger (jo, selvsagt er det det, men ikke som jeg har kjent lenge), så å ha Kjetil på besøk var godt.
Jeg har forandret meg i høst. Det slår meg at jeg har blitt mer voksen, dvs. tryggere og mer selvsikker på en generell måte. Det er akkurat som om noe har falt litt på plass. Jeg blir ikke så lett stresset og smånervøs som jeg kan være av og til. Uten at det har vært en utpreget stor del av min personlighet. Det har vart såpass lenge nå at det nok er permanent. Jeg har bestandig vært preget av oppturer og nedturer i selvtillit (slik vel mange er), men i høst har det vært mer stabilt. Og det er en ganske så ok følelse. Skulle ønske jeg hadde følt det slik da jeg var 25. Men det er fint å ta med seg noe sånt inn i nyåret og det nye livet som skal begynne.
Å komme seg ut skal bli godt. Ikke fordi jeg hater Bø eller er lei av stedet (når man har vært her så lenge som meg, så er man forbi det). Men fordi jeg ser fram til å få andre rammer og innfallsvinkler til livet, muligheten til utvikling. Når man stamper i den samme tralten blir man mindre smart, det er min tanke. Jeg savner å bruke hodet skikkelig. Utfordringer. Jeg føler meg mindre smart enn mange andre noen ganger (noe jeg ikke liker), men vet at potensialet er så jævla stort. Bare jeg har noe å bryne meg på som jeg kan like å bryne meg på. Det er derfor det skal bli godt å få et nytt liv, der jeg blir tvunget til å foreta meg noe, ikke bare surfe på gårsdagens kunnskaper.
Hei fremtid, her er jeg.
