Sett: 13.09.08 (DVD)
IMDB

“Forgetting Sarah Marshall“ har fått mye oppmerksomhet og blitt kalt årets morsomste komedie, slik både “Knocked Up” og “Superbad” ble det i fjor. Ikke rart, siden det stort sett er de samme folka som har laget denne filmen også. For Judd Apatow og kompani er noen av de mest ekte humoristiske filmfolkene. Enhver som har sett de tidlige tv-seriene til Apatow, “Freaks and Geeks” og “Undecleared”, kan skrive under på at det alltid har vært noe oppriktig bak det mannen har gjort. Slikt har vært mangelvare i amerikansk komedie i lang, lang tid. Ikke rart man blir forfrisket av det.
“Forgetting Sarah Marshall” er skrevet av hovedrolleinnehaver Jason Segel, kjent fra nettopp de to tv-seriene som allerede er nevnt, samt min favorittsitcom for tiden, “How I Met Your Mother”. Mannen har en sånn deilig nerdete oppriktig naivitet ved seg som man bare må bli glad i, og akkurat den kvaliteten spiller han stort på i denne filmen som komponisten Peter Bretter.
Joda, den er morsom og man ler flere ganger i filmen (noe som faktisk ikke er gitt, selv i en god komedie), men dette er først og fremst en god film fordi den er gjennomført og, ja, ekte. Det er en egenskap jeg ikke overraskende ser etter i både film, musikk og ellers i livet. Nesten alle karakterene er flerdimensjonale (i en komedie!) og selv ei dame som Mila Kunis, som jeg trodde var en heller dårlig skuespiller, skinner i sin rolle. Og dæven så heit hun er i denne filmen.
Det snakkes mye om den engelske komikeren Russel Brand om dagen og det skjønner man etter å ha sett ham som Aldous Snow i “Forgetting Sarah Marshall”. Han beviser at han er mer enn en storkjefta engelskmann, og spiller sin notoriske sexjagende rockestjerne på en overraskende subtil og sjarmerende måte. En drittsekk å bli glad i. I tillegg er han irriterende lekker å se på.
Den aller viktigste kvaliteten til filmen er at den kunne vært en ekte historie, om enn satt i en verden du og jeg befinner oss langt i fra (Sarah Marshall er en tv-stjerne på C.S.I.-parodien “Crime Scene: Scene of the Crime” og Peter lager musikken til den). Ispedd en masse sjarm og noen gullkorn av noen scener (Paul Rudd som surfedophue er en vinner – mannen stjeler scenene i alle filmer han er med i) er sluttsummen en virkelig god film, ikke bare en god komedie.
Det er slikt som lover godt for komediens framtid.