Festivalen for alle hipstere og wannabehipstere, Øya, har fått kritikk i media (VG) i det siste for å bedrive for mye gjenbruk av artister. Forøvrig det samme media som elsker det å kunne bedrive festivaljournalistikk midt i byen slik at de slipper å bo kummerlig (forståelig, forøvrig) og leverer titalls saker hver dag. Du kan beskylde Øya for mye rart, deriblant for å ha et sykt høyt nivå på antall tilstedeværende pretensiøse musikkelskere, men gjenbruk av artister? I såfall er det ikke Øya sin feil, men derimot publikum.

For selv om jeg nå lett disser Øya for sine mange hipstere i publikum, så består de fleste festivalgåere generelt av den vanlige musikkinteresserte Ola og Kari. Folk som ikke nødvendigvis går på konsert tre ganger i uka og står skeptisk bakerst i lokalet med armene i kors og “vurderer” det som skjer på scenen. Slik er det også på Øya. Festivalen har tross alt solgt ut og har besøk av 15 000 hver dag og antall hipstere i Oslo er kanskje mange, men ikke så mange. Og disse festivalgåerne har ikke nødvendigvis sett BigBang, Kaizers Orchestra eller Turboneger ørten ganger tidligere. Kanskje har de aldri sett dem før. Faktisk er det slik at ganske mange av de som går på festivalen kanskje aldri har vært på festival tidligere fordi de ikke har vært gamle nok. Og så er det noe med at folk flest (et urhorvelig grusomt uttrykk etterhvert, men la gå) ønsker å se noen de kjenner, og så kanskje i tillegg se noen de ikke kjenner fra før. Folk er laget slik.

Sånn opplever vi det vi som arrangerer konserter på klubbnivå også. Hva er det vi tjener penger på og som gjør at vi kan ha andre, nyere og ofte mer spennende artister på besøk? Jo, det er konserter med de “store”. Om vi ikke har de samme artistene hvert år (på Kroa er Hellbillies et unntak, ei pengeku som de er), så kommer de ofte tilbake året etter det igjen. Fordi de “store” er få, de er ettertraktede og de ferske konsertgåerne ønsker også å få se disse artistene på scenen. Selv om man selv er 26, konserterfaren og har sett deLillos to ganger allerede, så betyr ikke det at den 18 år gamle videregående eleven har sett bandet før.

Antallet små og ukjente band på Øyafestivalen er etter norsk standard enormt. Men ville det ha vært det uten de store traverne? Neppe. Og det er jo ikke slik at man senker kvaliteten ved å ha et av de feteste livebandene i Norge på scenen. Si hva du vil om BigBang, men deres sceniske kvaliteter er uomtvistelige.

Som musikkelsker skulle jeg selvsagt ønsket meg kun nye og spennende band på scenen til enhver tid, overalt. På Kroa, på Øya, på hver eneste festival og klubbscene i Norge skulle folk fått enorme musikkopplevelser av artister de aldri hadde hørt om. Hele tiden. Men det er ikke slik det fungerer. Et visst gjenbruk må man rett og slett bare finne seg i på norske festivaler og scener. Også på Øya. Det er rett og slett ikke mange nok artister til rett pris og tiltrekningskraft på publikum til å variere i større grad.

En debatt om antallet festivaler med for lik profil hadde kanskje vært mer på sin plass, ikke hvilke midler Norges eneste festival med mulighet for å satse på mellomstore artister gjør for å kunne få denne muligheten.