Kom akkurat på at jeg ikke har kommet med en oppdatering på dette med at jeg faktisk har vært under kniven nylig. Har man først sagt A, så får man komme med resten av de påfølgende bokstavene også. Og jeg har virkelig ikke vært like flink på bloggsiden i det siste, uten at jeg skal love å bli bedre (nå er det mange bloggvenner jeg har linket til som ikke skriver i det hele tatt lenger). Så her går:

Fikk altså konstatert navlebrokk for halvannen måned siden og ble operert for dette på tirsdag. Det var første dag etter påske, så allerede tirsdagen før måtte jeg ringe sykehuset på Notodden (Blefjell) for å avtale tidspunkt for oppmøte. Halv ti skulle jeg møte og skyss fikk jeg snilt nok av sjefen min, Helle, som sitter som leder i stiftelsen. Hadde fått beskjed om faste etter midnatt og kun et glass vann fikk jeg lov til å drikke på morgenen, og selvsagt skulle jeg komme nydusjet.

Merkelig nok var jeg ikke spesielt nervøs, hverken før jeg kom til Notodden eller etter oppmøte på sykehuset. Dette var som sagt min første møte med både operasjon, narkose og sykehus av mer alvorlig art, selv om dette strengt tatt ikke var noen alvorlig operasjon. Men jeg er ganske pragmatisk i forhold til ting jeg ikke kan styre selv og innser at det er lite jeg kan gjøre med saken enn å godta det som skjer, uten for mye om og men. Noen ganger er det greit å være utstyrt sånn. Det skal likevel sies at pulsen pussig nok gikk litt fortere da den første hyggelige sykepleieren jeg traff skulle ta blodtrykket mitt. Ikke fordi at hun var ei ung og flott dame (selv om hun nok var flott i sin ungdom), men fordi jeg rett og slett begynte å tenke på blodtrykket mitt (som jeg aldri har målt i voksen alder, og man har litt historie med slikt i slekta), så da gikk blodpumpa plutselig litt kjappere tror jeg. Måleren viste nemlig et litt høyt trykk. Hun kommenterte at mange nok ble litt nervøse og at pulsen gikk litt fortere i slike situasjoner.

Uansett, her skulle det kuttes, så etter å ha blitt vist ei seng, blitt utstyrt med sykehustøy (som i hovedsak var en altfor stor pysjamasoverdel) og en deilig papirtruse, fikk jeg beskjed om å gå på do, barbere magen og late vannet. Men det var ikke før etter at kirurgen hadde vært inne og klemt på brokken, snakket utrolig dårlig norsk (han var litauisk) og hastet videre. Og ikke før jeg visste ordet av det, hadde jeg tatt et par paracet og ble for første gang i mitt liv trillet ned gangene i ei sykehusseng. Inn i heisen bar det, fra tredje etasje og ned i første etasje igjen. Her ventet to kvinnelige sykepleiere og enn mannlig anestesisykepleier som strengt tatt så ut som om han pleide å bruke litt for mye av medisinene selv i fritiden. Men hyggelige var de og de pludret i vei mens nåler med slanger ble stukket inn i kroppen min (vel, ok, kun ei nål og en slange). Med ett dukket narkoselegen opp og presenterte seg på feiende flott svensk som Carolina. Hadde jeg ikke hatt nok med å fortsatt senke stressnivået, så ville jeg sikkert ha blitt litt sjarmert.  Så var det snakk om å få ei lita maske over ansiktet og at ting skulle skje, så ble jeg litt surrete i hodet og vips så var jeg borte.

En time senere (ble jeg fortalt, og ca. kl 11) våkner jeg og babler i vei som om det var gamle kjente jeg hadde med å gjøre og kommenterte vilt en fast piping i rommet som en mulig lyd som kunne samples og lages musikk av. Følte meg helt klar, men det har vel gått opp for meg i ettertid at jeg var ganske langt fra klar i toppen og at min plapring ble nok en god historie for sykepleierne å flire av over lunsj.

På overvåkningen ble det fort klart at å bli skjært opp i magen er vonde saker. Det viste seg at vår litauiske venn ikke pleide å bruke lokalbedøvelse i tillegg på slike operasjoner og at jeg dermed fikk oppleve en ekstra smerte i mageregionen som sykepleierne mente var unødvendig at jeg skulle få. En annen pasient som ble operert for det samme, opplevde det samme som meg og etter det jeg forsto fikk kirurgen en skrape av sykepleierne etterpå. En ting var at det ble ekstra vondt for oss, en annen sak var at vi ble liggende lenger på postoperativt enn strengt tatt nødvendig. Jeg fikk i hvert fall påfyll av morfin minst fire ganger før smertenivået var godt under kraftig mageknip og til å puste normalt til.

Det gikk altså heldigvis over og etter hvert ble jeg overført til “min seng” i tredje etasje, sammen med to andre pasienter som hadde hatt samme operasjon. Den ene var en mann i femtiårene som lå og akket seg lenge, men som plutselig var smertefri og oppe og gikk før han sa “hadet” og var borte. Den andre hadde med seg dama si og akkurat der og da var det ikke fritt for at jeg tenkte at det hadde vært fint å hatt en kjæreste som kunne sitte der og trøste og være bekymret. De første timene ble brukt til å ligge mest mulig stille og blunde litt, men etter hvert så begynte kroppen å fungere igjen og jeg kunne ta til meg noe mat.

Rundt halv fire foreslår sykepleieren med hovedansvaret (veldig fint dette med at de holder deg litt i hånda når du kommer inn og er omsorgsfulle på en stillferdig måte) at jeg kan prøve å komme meg ut av senga for å venne kroppen på å være oppreist. I et modig øyeblikk, etter å ha slitt noe forjævlig med å komme meg opp på siden og til sittende stilling, prøver jeg å reise meg helt, men må kapitulere når svimmelheten tar meg. Men et kvarter senere prøver jeg for meg selv igjen, sitter litt, legger meg ned og prøver igjen fem minutter etter. Da kan jeg reise meg og gå litt forsiktig. Klokka halv fem er jeg oppe og går og ikke lenge etter fullt påkledd. Med ett skulle en knapt tro at jeg bare halvannen time tidligere lå som et slakt i den senga, i den tro at jeg aldri kom til å komme meg hjem igjen samme ettermiddag.

Men godt over halv seks kommer Rebolt-Kristian og henter meg og jeg er på vei hjem igjen, med en fryktelig sår mage og uten magemuskler som kan hjelpe til, men likefullt frisk som en fisk. Man ikke annet enn å bli imponert over at dette er så godt beregnet. En halv time senere stenger nemlig dagkirurgiavdelingen! Man hører mye om sykehus-Norge, men sjelden har jeg følt meg så godt behandlet, både profesjonelt, effektivt og omsorgsfullt, som på Blefjell. Nå har jeg strengt tatt ingenting å sammenligne med, men hvis alle avdelinger i Norge skulle være like flinke som denne gjengen (bortsett fra denne tullekirurgen som ikke ville bedøve alt – men det skal sies han har sydd utrolig proft), så er jeg ikke redd for å måtte på sykehus igjen. Bank i bordet.

Har vært sykemeldt (for første gang i mitt liv) siden da og skal tilbake på jobb 2. april. Sluttet på smertestillende lørdag og etter å ha hatt store problemer med å bevege meg de første dagene, merker jeg mindre og mindre til såret nå. Jeg kan forøvrig ikke løfte tungt de første par månedene. Om ei uke skal jeg kontakte fastlege for å fjerne stingene, som egentlig bare blir for legen å dra ut tråden, for kirurgen har på en eller annen merkelig måte sydd det hele under huden slik at bare endetrådene stikker ut. Imponerende.

Og hvis du har lest alt dette, så er jeg like imponert over deg, for dette må ha vært gørrkjedelig å lese!