Egocentralen :: jorum.no

L’horrible

Jeg er både livsglad og optimistisk av natur, men slike ting som dette gjør at bittelitt av meg mister gløden. Kunsten er vel å ikke tenke på det. 

Share on Facebook

Valgt inn som styremedlem i NorgesNettet

I helga ble jeg valgt inn i styret i NorgesNettet, som er en organisasjon som består av 26 profesjonelle spillesteder over hele landet, bl.a. Rockefeller. Og da selvsagt Kroa i Bø, som jeg representerer. Satt på spissen er disse “kremen” av norske spillesteder og NN leverer topp teknisk utstyr til disse stedene mot en årlig leiesum. NN som organisasjon har en god del makt og er en samtalepartner for bl.a. Kulturdepartementet.

Styret består av 7 medlemmer og 3 varamedlemmer og er en blanding av gode folk som jobber på spillestedene og like gode folk som ikke har en direkte tilknytning til akkurat NorgesNettet, men som gjerne er i bransjen. Det er både skummelt og spennende på en gang å bli med i et styre i en såpass viktig organisasjon, spesielt siden hele bransjen nå står midt i en brytningstid. Jeg er valgt for 2 år og det skal bli en fin utfordring å ta tak i større ting enn bare det som skjer lokalt i Bø.

Share on Facebook

Sitatverdtåsparepå

«Borders? I have never seen one, but I have heard they exist in the minds of some people.» – T. Heyerdahl.

Share on Facebook

Lausgrus

Noen har kanskje fått det med seg allerede, men det har seg slik at vi på Kroa (med undertegnede som initiativtaker) nå har lansert et konsept som heter “Lausgrus”. Det går ut på å gi mindre, og først og fremst usignede, artister muligheten til å spille på den lille scenen i Intimpuben fra høsten av. Man spiller for døra.

Les mer på Lasugrus-sida vår.

Anbefaler alle som kjenner noen som spiller i et ålreit band om tipse dem om konseptet!

Share on Facebook

Enslig gutt søker…et liv og noen som følger med

Det er en strålende dag i Bø og som den aktive (?) og energiske (er jo egentlig det) person jeg er, så har jeg vært ute på en sykkel/gå-tur i solskinnet. Det fine med slike turer alene, er at man får tid til å tenke og få avgårde skit og lort, og kanskje ta til seg noen sannheter. Å gå tur er sunt, både for kropp og sjel. Jeg liker det kjempegodt, det er vanskelig å si hvorfor jeg ikke gjør det enda mer enn det jeg faktisk gjør.

Uansett, der jeg trillende/gående beveget meg gjennom bøbygda, slo det meg at jeg er ganske ensom. Ikke sånn vondt ensom. Ikke på en gråte-seg-i-søvn-ensom eller det-er-ingen-som-liker-meg-ensom. På mange måter er det en selvvalgt ensomhet. Jeg trives jo alene og har stort sett vært alene hele livet. Selv som barn foretrakk jeg å være mye alene, for jeg stolte ikke på de andre barna (kom nok av at de ikke var til å stole på). Det har jeg tatt med meg inn i voksenlivet. Jeg stoler ikke helt på andre og deres agenda med å være sammen med meg. Akkurat det er litt trist, det må jeg innrømme. Fordi jeg følte at tilliten min ble sveket flere ganger som liten, så skal man altså ta med seg det resten av livet.

Buhu. Nei, altså. Stopp der. La oss ikke freudisere alt her. Bare en observasjon.

Men ensom ja. Altså ikke trist ensom. Bare ensom. Det er vel slik at det ikke er meningen at mennesket skal leve livet sitt alene. Slikt kjenner man på når man er det. Rettere sagt; jeg gjorde det mye før. Da jeg ennå husket hvordan det var å være sammen med noen, så var det lett å savne det å ha noen. Nå begynner det å bli såpass lenge siden at jeg i mange år har fortrengt/glemt akkurat det. Men for hver dag som går, ser man par gående hånd i hånd eller trille på barnevogner og være happy. Spesielt på våren ser man slikt. Hvis noen mener at det er verst å være singel på høsten og vinteren, så tar de feil. Det er på våren og sommeren det er verst. For da flokker de seg, disse parene. De invaderer fellesrommene og minner resten oss på at vi er alene.

Du kan si at jo eldre man blir, jo mer kjenner man det når disse tankene kommer. Man lurer på hva som er galt med en, hvorfor man bare ikke kan treffe ei jente som forstår en og som man kan le med. Hvorfor det skal være så himla vanskelig? Kanskje fordi desto eldre man blir, desto mer erfaringer og personlighet får man og desto mer skal passe for at man faktisk skal like noen? Når man er 20 holder det ofte med at man synes den andre er søt og har ei fin rompe. Satt på spissen. Akkurat nå savner jeg bare noen som tar meg for den jeg er og er glad for det. Og ditto andre veien.

Vel, jeg ser virkelig fram til å forlate Bø neste vinter og finne et nytt liv der jeg ikke lenger føler at livet akkurat nå har stoppet opp, mens alle andre forlengst har gått videre. Bø er herlig, men jeg føler at jeg sitter i ei boble mellom ungdomslivet og voksenlivet. Jeg er hverken ung eller voksen. Jeg hører ikke til noen av stedene.

Jeg er ikke trist. Bare litt ensom.

Share on Facebook

Pork And Beans

De som kjenner meg vet at jeg har hatt en ubestridt kjærlighet til Weezer og låtene til Rivers Cuomo i mange år nå. Faktisk har det vart i rundt 12 år nå og Weezer er det eneste bandet jeg har vært trofast overfor såpass lenge. Weezer har de siste årene hatt det med å kun gi ut plater på våren/sommeren, noe som passer aldeles utmerket, og denne våren er ny høytidsstund for oss som heier på Weezer. Nå er det tre år siden sist og det sjette albumet, “Weezer” (eller The Red Album), er det tredje albumet fra den kanten som heter det samme. Kun skilt av fargevalget på coveret. Temmelig fantasiløst. Heldigvis er det kun der fantasien er begrenset.

Den første singelen er allerede ute og er i fri flyt ute på nett før den er i salg den 24. april. Tittelen er “Pork and Beans” er et godt nikk tilbake til debutalbumet fra 1994, med den samme gitarlyden og noe av den samme teksttankegangen. Om enn noe nødrimaktig til tider. Noe som er godt nytt for oss som kom med på laget før “Pinkerton” ble gitt ut i 1996 og som så mange fjortiser trykket til sine spede bryst og den dag i dag mener er det ultimate Weezer-albumet. Selvsagt er det et mesterverk, men sannheten er at det ultimate Weezer-album er både “Weezer (The Blue Album)” fra 1994 og “Pinkerton”. Disse to albumene er ikke bare moderne klassikere, de satte en standard for så mange andre band at det er nytteløst å begynne å telle. Det som nå har blitt den “forhatte” sjangeren emo, har mye å takke Weezer for, da spesielt “Pinkerton”. Desto mer irriterende er det da at det som regnes for “emo” i 2008 er så langt unna det som opprinnelig var det, at det blir latterlig å tenke på. Jeg tar avstand fra “emo” slik det misforstås i dag. Men det er en annen sak.

“Pork And Beans” gir meg gode melodiske assosiasjoner til det jeg liker så godt med Weezer, nemlig sekstitallspopaspektet, og er fra Cuomo et tekstmessig et lite oppgjør med de som har alskens meninger om hvordan han opptrer som rockestjerne (han er jo litt rar) og hvordan han bør skrive låtene sine. Rett og slett er det et lite spark, kamuflert under et refreng som høres kjent ut, men som egentlig ikke er det (slik alle perfekte poplåter er det), og som sitter rett i fletta etter et par ganger. Rivers befester igjen sitt ry som en låtsnekrer av ry. Spennende blir det når albumet kommer den 24. juni, for det sies at flere av låtene også er skrevet og sunget av de andre tre i bandet. Noe som er historisk i Weezer, som alltid har vært et band med rent låtskriverdiktatur på det området.

Hør på den et par ganger og bli overbevist (liker du den, kjøper du den selvsagt når den kommer ut!):
Weezer – “Pork And Beans”

Teksten til Pork and Beans

Share on Facebook

Sweden Rock program

De uthevede navnene skal jeg få med meg. Har jeg oversett noen som jeg har blingset bort, kommentér gjerne.

Torsdag 5. juni
Judas Priest
Disturbed
Testament
Sebastian Bach
ELO – former members of ELO and ELO part II
At The Gates
Coheed & Cambria
Black Stone Cherry
Primal Fear
Sonic Syndicate
Derringer
Pain of Salvation
Picture
Volbeat
Sister Sin

Fredag 6. juni
Def Leppard
Whitesnake
Ace Frehley
Saxon
Joe Satriani
Hanoi Rocks
Ministry
Carcass
MUCC
Fastway
Birth Control
Tesla
The Poodles
Shakin Street
Svölk

Lørdag 7. juni
Poison
Triumph
Avantasia
Blue Öyster Cult
Ratt
Apocalyptica
Mustasch
Hensley/ Lawton & Live Fire
The Blues Band
Havana Black
Eläkeläiset
Lizzy Borden
Primordial
Vivian
Archer
45 Degree Woman

Share on Facebook

Operaen

Jeg er jo en ganske kulturell fyr, i form av at jeg liker kultur, ikke at jeg innehar så mange forfinede egenskaper. Er strengt tatt en bondetamp fra de innerste trønderske bygder. Jeg er bare sånn passe interessert i opera, dvs. at jeg er mer glad i klassisk musikk i seg selv enn i opera, og ballett kjeder vettet av meg. Mitt daglig brød får jeg fra å hjelpe en gjeng frivillige entusiaster arrangere konserter og rølpefester for unge og dumme studenter, og jeg lever meget godt med det. Jeg er jammen ikke fremmed for en rølpefest selv, så lenge det ikke innebærer for mye kostymer og nostalgi rundt egen ungdomstid (les: russedress). Og sannsynligvis kommer jeg ikke til å gå i operaen så mye mer enn det jeg har gjort før (jeg har vært én gang i operaen i Oslo, én gang på opera i Praha). Jeg ser for meg mange andre ting milliardene den nye operaen også kunne ha finansiert her til lands.

Men jeg er en stor tilhenger av den nye operaen i Bjørvika. Bare sett fra fjernsynet og på avstand ser den mektig og imponerende ut. Endelig begynner Oslo og Norge å se ut som en nasjon med en viss stolthet for seg selv og sin arkitektur. Festbremsene og sutrerne som klager over at den er så dyr og at vi ikke trenger operaen fordi det er fåtallet som går der, er de samme som daglig sitter hjemme og regner over mye de har tapt på at biffen har gått opp med to kroner siden 2002. Det er de samme dobbeltmoralistene som mener at Norge er for dyrt og dermed drar til Sverige for å handle, for så å klage over at vi bruker skattepenger og avgifter på ting de ikke liker selv. Som mener at den eneste samfunnsnytten som er reell, er den som kan regnes i kroner og ører. De som mener at “kultur” kun er noe som Frogner-Fittene bedriver, ikke noe som barna deres kan ha nytte og glede av.

Mitt poeng, sammen med mange andre, er at det nye operahuset er noe mer enn et sted der folk går for å se opera. Hvor mange i Sidney går egentlig i operaen? Men hvor mange er ikke stolte over huset og hva det betyr for byen og landet? Og i Oslo har vi nå fått et minst like flott bygg, med like mange bruksmuligheter. Jeg gleder meg til å gå på taket, til å komme inn og se på alle detaljene og til og med en dag gå for å se en operaforestilling. Til å se bydelen Bjørvika omgjøre Oslo til en triveligere og roligere by i sentrum. Ikke bare en grå masse av alskens trafikk og stygge hus, uten at man ser vannet. Dette er slikt som gjør at Oslo kommer til å oppleve en voldsom vekst også i fremtiden.

Gratulerer til alle, operaelskere- som hatere!

Share on Facebook

Et sukk fra et fotballhjerte

Nå skal jeg ikke kjede deg, kjære leser, med bitre tårer og langdryge vurderinger av årets rosenborglag (har en mistanke om at mange av dere ikke nødvendigvis bryr seg så mye om Rosenborg og/eller fotball). Men det kan jeg si etter kveldens bitre hjemmetap mot Fredrikstad, er at det for tiden (dvs. siden høsten 2006) er en pine å se laget i sitt hjerte underprestere gang på gang. Alle kan se hva som bor i dette laget, men det kommer liksom aldri til overflaten. Selv om de til tider overkjørte Fredrikstad med én mann mindre på banen, så fikk de aldri scoringene og det endte ufortjent 1-2. Diskusjonene blant supporterne om hva dette skyldes går selvfølgelig høylytt for seg, men det gjør ikke mye fra og til. Det står for meg klart at dette unge laget (de avsluttet kampen med eldste spiller på 24 år) fortsatt trenger en sterke leder og motivator. Derfor er det med store forventninger jeg ser fram til å få oppover den nye svenske treneren Erik Hamrén som i disse dager kan vinne dansk seriegull med underdogen Aalborg. Dette skjer ikke før den 1. juni, men jeg håper laget finner bedre sammen inntil da, for det vil være trist å skulle overlate dette fabelaktig talentfulle laget til ham med en tabellsituasjon som sier middelmådighet.

Share on Facebook

Rivers’ låtsnekrerdugnad

De som kjenner Egoet vet at det har en utpreget sans for låtskrivergeniet Rivers Cuomo og bandet hans, Weezer. Han er verdens største raring og har hatt så mye rart for seg opp i gjennom årene, at det er til å bli matt av. Men det er også derfor vi elsker mannen, vi som …eh…elsker han. Platonisk, vel og merke. Nå er det nye Weezer-albumet spilt inn (kommer i juni) og nå bedrives det med mastring, så han har lite å foreta seg. Så han har bestemt seg for å lage en låt ved hjelp av folket på YouTube. Om ikke annet, så gir det et lite innblikk i den lille rare, men svært så interessante, verdenen Rivers lever i. Her er første video fra mannen:

Share on Facebook