Jeg eksperimenterer litt med nye tema for bloggen min om dagen, for selv om jeg er fornøyd med selve stilen på nåværende tema, så har den store mangler ifh til det å kunne legge inn ekstra funksjoner som f.eks. galleri og annet snacks. Så om du ser litt merkelige ting skje mens du er her inne, så er det nok bare det som skjer.

Ah, påskeferie. Den fineste ferien av dem alle? Jaja, sommerferien er lengre og været bedre og juleferien er koseligere. Men påskeferien, den er liksom så fin og fri den. Det er jo noe med de andre feriene at det nesten forventes at man skal gjøre ditt eller datt. “Hva skal du i sommerferien da?”. Og jula har jo sine tradisjoner. Påskeferien derimot, bortsett fra i de familiere der skigåing er påbudt, er noen fridager der du stort sett gjør hva faen du vil. Joda, sikkert fint med fjelltur, men gud bedre så deilig det er med hjemmepåske, med ei god bok eller film i sofakroken og påskekrim på tv-en hver eneste kveld. Eller sitte oppe til langt på natt med ei flaske brun sprit og høre på musikk. Jada. Ingen tvil: Dette blir deilig!

Har du noen gang hatt et skikkelig angstanfall? Av typen at du nesten svimer av og må sette deg ned, til og med legge deg flatt ned? Jeg har hatt det to ganger. Første gangen, for noen år siden, vet jeg ikke hvorfor det skjedde. I hvert fall husker jeg ikke hvorfor. Jeg bare måtte legge meg på senga og puste rolig i en halvtime. Det var så heftig at jeg var sikker på at jeg holdt på å få infarkt eller noe, hva visste jeg? Jeg hadde aldri opplevd noe sånt før. Og fordi dette var en like så sterk angstfremkallende tanke, så ble angsten større. Jeg regner meg selv som en person med sterk psyke og et godt hode for refleksjon og ettertanke, men det er nå sånn da, at angstanfall kan enhver person få i visse situasjoner av stress.

Den andre gangen var for snart en måned siden. Jeg har i voksen alder vært begunstiget med god helse (i motsetning til som barn da jeg var ganske ofte til doktoren) og har knapt vært hos legen de siste 15 årene. Er vel som menn flest ikke så interessert i å gå til doktoren om det ikke føles nødvendig. Jeg har aldri gått til doktoren når jeg har hatt influensa eller vært forkjølet og jeg har aldri vært sykemeldt. Men en mild skrekk for føle sykdommer ligger der selvsagt, og ikke minst når man blir eldre og ikke lenger føler seg fullstendig uovervinnelig. Så da jeg sto i dusjen for en måned siden og plutselig kjente en stor klump i navlen som ikke skulle være derer det kanskje ikke så rart at all verdens forferdelige tanker raste gjennom hodet mitt og angsten grep meg med sin klamme hånd – til tross for den varme dusjen. Bulen i navlen var så absolutt ikke naturlig og du kan jo gjette på hva jeg trodde det var. Mirakuløst nok klarte jeg å roe nervene og fikk meg en natts søvn.

Neste dag var den noe mindre og jeg slappet mer av. Som den moderne mann jeg er, gikk jeg rett på nett og søkte etter stikkordene navle og klump, eller noe sånt. Svaret dukket raskt opp og det ble fort klart for meg at jeg nok hadde fått det som så fint kalles navlebrokk. Noe som er mest vanlig hos små barn og godt voksne mennesker. Brokk er når litt av bukulen trenger ut og er generelt ufarlig, men når det gjelder navlebrokk er det ofte fare for at den kan komme i klem og det er ikke bra. Men generelt er brokk bare noe som ikke ser så bra ut for alle, etter det jeg forstår. Min er knapt synlig, sånn sett, men er nok ganske stor til å være i navlen. Jeg fikk min første time på 7-8 år hos legen og på gebrokkent svensk-norsk kunne han konstatere det samme og sa vel strengt tatt at det ikke var farlig. Så spør han om jeg vil at han skal bestille time hos kirurgisk polyklinikk på sykehuset på Notodden for at de skal kunne vurdere om jeg burde operere den bort. “Ja,” sa jeg på impuls, for jeg ville ikke gå rundt å være usikker på dette, ikke minst siden jeg hadde begynt å kjenne at den var der. Øm var det ganske ofte i mageregionen.

Jeg liker å tro at det offentlige Norge har styr på sitt og sine, men det viste seg at innkallingsbrevet til time på sykehuset ble sendt adressen jeg bodde på for 7-8 år og 4 adresser siden. Det var den som sto i arkivet hos Bø legesenter. Folkeregistrert adresse? Forgetaboutit. Heldigvis kjenner jeg de som bor på adressen nå, og to dager før timen forrige torsdag fikk jeg brevet med innkallelsen. Vel fremme på Notodden (det er et godt stykke fra bussentralen på Notodden til sykehuset, gitt) og inne hos den svenske overlegen, kunne han raskt konstatere at min navlebrokk var “en klassiker” og “denne skal vi operere”. Fra det inntrykket jeg fikk hos legen i Bø (som forøvrig ikke var min fastlege, han har jeg aldri møtt), så var jeg ganske så forberedt å halvveis bli ledd ut av rommet fordi jeg plagde dem med min lille ubetydelige brokk. Det var altså ikke tilfellet! Dette var en ordentlig operasjon, med narkose og hele greia. “Du skal få sova,” som legen sa det så fint i det tykke skjegget sitt. Han kunne ha vært med i “Tillsammans”. På spørsmål om når dette kunne skje, så var svaret “så snart som möjligt”. Du kan si jeg var glad for jeg som vanlig hadde fulgte magefølelsen (haha) og tatt i mot tilbud om time på sykehuset. Operasjonen blir slik at jeg kommer inn på morgenen og sannsynligvis kan dra hjem på ettermiddagen, med mulighet for at det kan bli over natta om det er noen smerter etterpå. Og så må jeg ta det med ro i 2-3 uker etterpå. Jeg er usikker på hvor mye med ro det menes, men type tunge løft var utelukket. I tillegg til å være forsiktig på do. “Det är farligst när man skiter,” kunne min nye svenske venn lakonisk fortelle.

Har ikke fått innkallelse ennå, men det blir vel i løpet av våren, noe jeg er klar for, fordi magen er ganske øm til tider. Senest i kveld lot jeg være å dra på Kaizers på Kroa ettersom magen var litt i ulage. Siden jeg er rimelig fersk på dette, synes jeg faktisk det er litt spennende med narkose og hvordan det fungerer.

Poenget med dette innlegget? Ikke stol for mye på hjernen, magefølelsen er viktigst og innse det at du dessverre ofte vet bedre enn legestanden. Og at angstanfall er fæle greier.