Egocentralen :: jorum.no

Vista

Bare så det er sagt, nevnt og uttalt: Microsoft Windows Vista er noe av det verste og treigeste mølet jeg har vært borti. Totalt ubrukelig og så langt fra intuitivt som et operativsystem kan få blitt. Jeg er herved i ferd med å slette hele faenskapen fra jobb-pcen og installere XP Pro. Ikke noe unikum det heller, men det virker i hvertfall og man vet hvor ting er hen.

Hvor mange ganger skal jeg si det: Bruk Mac!

Share on Facebook

Der varn

Apropos artisten med no “Name” som tidligere skrevet om, her ern. Ække bare meg som likte den låta gitt. For å si’re på den måten. Ok, skal slutte med dette absolutte lavmålet av “bokmål”. Nu. Og du kan kjøpe låta “Hand Me Down” uten DRM på iTunes ved å klikke her. Vel verdt 8 kr, for dette er ei skikkelig godlåt.

Share on Facebook

Klart by:Larm har en funksjon

(oppdatert) De som måtte ha lest noen av mine beskjedne reisebrev *) til våre lesere på Kroa i Bøs hjemmesider www.kroaibo.no fra tidligere besøk på by:Larm, vet at jeg er noe kritisk til gjennomføringen. Rettere sagt: Jeg har vært kritisk til grunnlaget for hvilke band som blir plukket ut, bla. ved at mange band tydelig mangler liveerfaring, selv om dette er et av kriteriene for å kunne spille på festivalen. For mange band kommer rett fra kjellerstua, etter min mening. Men aktuelle band og artister kan man diskutere til man blir blå. Jeg har først og fremst vært kritisk til mangelen på gode seminar for andre enn plateselskap, managere og artister. Det har i hovedsak vært en stor mangel i fokus på arrangører, noe som er mitt segment. Fokuset på arrangørene har kommet litt etter litt etter at vi, gjennom bl.a. Norsk Rockforbund og NorgesNettet, har mast om det lenge, og årets by:Larm virker å være noe mer lovende enn tidligere i så henseende.

Men det er ingen tvil om at det er en lang vei å gå før de engasjerte arrangørene der ute får mer fokus i norsk musikkliv. Og da spesielt klubbene og studentscenene som er blomsterbedet der spirende artister får prøvd seg og vokst seg større og bedre. I bransjen generelt virker det å være en fabelaktig mangel på forståelse for vilkårene klubbene lever med i dag og selv publikum innbiller seg at scener drevet av frivillige tjener rått med penger. Ingenting er lengre fra sannheten. De aller fleste taper penger på nesten alle mindre konserter og tjener for lite på de største. For de aller fleste så er det ikke konsertene man tjener kronene på. Det skrives og sies for tiden mye rundt det at artistene ikke lenger tjener penger på platesalg og at pengene må tjenes på konsertene. Da er det et merkelig paradoks at det å arrangere disse konsertene her til lands er svært lite lønnsomt og har vært det ganske så lenge. Men det er ikke derfor vi gjør det. Mer om det senere.

For det er ikke det jeg egentlig vil ta opp. Vår storkjefta venn og alltid tilstedeværende kommentator Egon Holstad har vært ute med… kjeften igjen, og det samme var musikkjournalistlegenden Einar “Engelen” Engelstad i forrige uke. De mener at by:Larm ikke har noen funksjon i dag. “Ingen oppdager nye band på by:Larm”, hevder begge to og mener at det er viktigere med NRK Urørt. Fra mitt ståsted er dette ganske så snevre synspunkt. Klart by:Larm har en funksjon! Klart at det finnes mange mennesker, og ikke bare bransjefolk, der ute som oppdager nye band og artister på by:Larm! At innbarka journalister, plateselskap, store festivaler og andre meningsytrere som har som eneste interesse og/eller jobb å “oppdage” nye band har hørt om og sett alle disse bandene som spiller på by:Larm, det får så være. At det er viktig for disse å finne de nye artistene før alle andre, det er kanskje en selvfølge. Det er likevel ganske mange av oss der ute i det ganske land som ikke får opplevd disse på forhånd. Som ikke har fått med oss alt og som ikke har tid til å oppdatere oss på hvert eneste lille kjellerband på vei opp. Som ikke stoler på at noen ålreite låter på Urørt gjør et band. Men som gjerne går og ser disse bandene spille på by:Larm, om enn så crappy og feilbookede de er, for å finne ut mer. For å se og høre hvor bra eller dårlige de er og finne ut om de passer akkurat vår scene.

Hvert år har jeg gode og dårlige opplevelser med band på by:Larm, og det er slik det skal være. Selv om jeg har hørt en artist mange ganger på radio eller plate, så betyr det ikke at de er verdt et fnugg på en livescene. Og det er det jeg som arrangør ønsker å finne ut av. Men fordi mange av oss holder til utenfor de større byene, så er det ikke ofte man har mulighet til å få med seg disse bandene på en klubbscene. Og med honorar som blir høyere og høyere, så skal vi i hvert fall vite om bandet er så bra at det er verdt å tape penger på (det er jo virkeligheten). Der er by:Larm en meget god måte å finne det ut på gjennom tre korte, men hektiske dager. Å sjekke kvaliteten på livekonseptet til disse bandene er alfa og omega for de aller fleste arrangører. Hva Akersgata, NRK eller management i tillegg måtte mene om disse artistene er for oss revnende likegyldig, vi må oppleve de selv, for vi har ingen annen agenda enn å tilby de beste konsertopplevelsene for akkurat vårt publikum. Joda, et snedig indieband fra Stockholm eller Oslo kan sikkert være utmerket et sted, men være total bom et annet. Og vi kjenner vårt eget publikum best!

Som Egon sier det, så er det hyggelig å komme seg ut av stedet der man bor og drikke øl med folk man kun kjenner fra telefon, mail eller bare på navn. Det har mye å si det, det å føle at man er en del av en levende bransje der man prøver å gi gode konsertopplevelser til andre. Og ja, kanskje har by:Larm mistet noe av sin opprinnelige funksjon. Men sånn er det. Det betyr likevel ikke at by:Larm ikke har andre funksjoner som er vel så viktige som det å finne et nytt og spennende band først av alle.

by:Larm har fortsatt mye å ta tak i og jeg gleder meg til den dagen arrangementet handler mest om musikken som helhet og hvordan bransjen kan jobbe sammen for å utvikle norsk musikkliv, på alle plan. Ikke bare for artistene, plateselskapene og media, men for alle som driver med dette fordi musikk er det fineste som finnes. Tross tidligere skepsis overfor å ha arrangementet i Oslo, jeg ser nå fram til å dra til Tigerstaden for å finne ut om man har tatt et nytt steg i riktig retning (og blakke meg på det dyre ølet som må til for at ting skal gå rundt). Mot et inkluderende arrangement, mot det å ikke bare selge artister og aviser, men å selge…jeg skal bruke dette fantastiske ordet igjen; konsertopplevelser. Det å få gåsehud og tårer i øynene av en bra konsert der samspillet mellom publikum og artist er perfekt.

Ingenting vil glede meg mer og det virker som om man har begynt å ta tak i det. Men jeg driter en lang en i om jeg ikke finner et nytt band som jeg kan skryte av å ha sett før alle andre. Bare jeg får noen gode konsertopplevelser å ta med meg videre. Det er da vitterlig det det handler om. Ja, konsertopplevelser, altså.

*) Reisebrev fra by:Larm:
2007 – del 1
2007 – del 2
2006 – del 1
2006 – del 2

Share on Facebook

Artisten med no name

Her er noe av problemet til band/artister/plateselskap og media:

I kveld så jeg en ung fyr fra Fredrikstad som kaller seg Name spille en ganske så kul og forholdsvis unik låt på Store Studio på NRK. Jeg kunne tenke meg å få tak i denne låta og gjerne lese mer om gutten, så  bort til tastaturet. Jeg går på verdensveven og prøver å finne info. Først sjekker jeg iTunes for å se om låta kanskje ligger der. Nada. Jeg går på nettsiden til Store Studio, men ingen lenker å finne, kun bittelitt info (han er fra Fredrikstad, spiller “electrofunk” og debuterer på tv). Nada. Jeg søker på Google. Nada. Ja, du kan jo prøve å søke på “Name”, “electrofunk” og/eller “Fredrikstad” og se hvor mange treff du får. Hva med et lite mer egenartet navn enn “Name”? Hvordan i synthens navn skal folk finne deg på veven uten et ordentlig navn? Ja, for det er vel meningen. Være litt spesiell og original. Vel, så lurt tror jeg ikke det er.

Her er utfallet av det hele: Artisten mistet et potensielt salg, og jeg kommer til å glemme navnet på duden, siden han heller ikke har noe navn i seg selv. I en verden der ting hadde balansert seg litt mer og man hadde jobbet litt mer sammen, ville det vært mulig for meg å finne låta umiddelbart etter at jeg hadde sett den på tv. Nå kan det hende at gutten såvidt har kommet seg ut av hjemmets lune rede og ikke har noe sang til salgs ennå, men får man sangen sin spilt på riksdekkende fjernsyn, så har man ihvertfall PR-apparatet sitt stående klart. Ihvertfall en lenke til en Myspace-side liggende på NRK-siden. Det er da ikke for mye forlangt, fra noen sin side?

Hvem var det jeg snakket om igjen?

Share on Facebook

Ganske treffende

Mads Larsen har faktisk noe for seg av og til.

Share on Facebook

Kort om fildeling

For det første: Jeg har langt over 1000 cd-er og er en storsluker av musikk. Men jeg laster ned “ulovlig” for å teste og høre på ny musikk, i stedet for å bruke hundrevis av kr på plater jeg ikke liker. Jeg bor tross alt ikke i en storby og kan derfor ikke høre igjennom hele album på en kvalitetsplatebutikk med kjempestort utvalg. Tror faktisk ikke den butikken er stor nok som kan tilfredsstille min letelyst etter ny musikk.

Det er som det skrives altfor vanskelig å betale for musikk lovlig, generelt sett. Når det gjelder norske indieartister kjøper jeg ALLTID om jeg har mulighet, da enten via iTunes, men helst via Musikkonline.no som faktisk selger musikk i 320 kpbs og uten noen form for binding. Senest for et par uker siden kjøpte jeg det nye albumet til Lukestar. Det er her det hele ligger! Åpenhet og frihet til å velge. Jeg kjøper også cd-ene til album jeg liker godt og ønsker å eie.

Og la oss kunne kjøpe musikk som er gitt ut i USA eller andre land, selv om vi bor i USA – og motsatt vei!

Share on Facebook

Amerikansk film og fotball

Gidder ikke å skrive anmeldelse av den, men sjekk ut Ben Afflecks (!) debutfilm som regissør, Gone Baby Gone. Hadde man ikke visst bedre, ville dette vært en film regissert av noen langt mer erfaren og anerkjent enn det man kunne si Affleck er. Hvem er det egentlig som liker han som skuespiller? Da er lillebroren Casey Affleck langt mer interessant og spennende som skuespiller, og han er perfekt castet i denne filmen. Vi snakker om et drama med noen thriller-aspekter, men det er først og fremst en film om valg og retten til å gjøre de, slik jeg ser det. Og om stygge, stygge ting.

—-

Ble liggende å se på Super Bowl nr 42 i natt, mellom New York Giants og New England Patriots, noe som offisielt ble min første opplevelse av amerikansk fotball i sanntid. Rent bortsett fra at kampen blir totalt ødelagt av alle reklamepausene (heldigvis slapp vi reklamene her i landet, men pausene var der likevel med dårlig musikk oppå et bilde av en fjern og enorm stadion), så var det ulidelig spennende selv om jeg i utgangspunktet ikke holdt med noen. Jeg begynner virkelig å skjønne hva som er spennende med denne rare og ekstreme sporten. Det er i utgangspunktet latterlig at de i det hele tatt kom på å kalle denne sporten for fotball, for en ball er rund og de sparker ballen svært sjeldent. Men taktikken, fysikken og ikke minst detaljene som avgjør kampene er fascinerende til det latterlige.

Patriots var ubeseiret hittil denne sesongen, har vunnet Super Bowl tre ganger de siste årene (ved hjelp av superstjerne og quarterback Tom Brady) og var store favoritter mot Giants som ikke hadde vunnet Super Bowl siden 1990. Og da Patriots tok ledelsen mot slutten av kampen og det hele så ut til bli en favorittseier, begynte plutselig Giants å bevege seg sakte, men sikkert fremover på banen. Mot alle odds. Den utskjelte quarterbacken Eli Manning, lillebror av den enda mer kjente Peyton Manning (som vant Super Bowl i fjor), tok kommandoen. I et spesielt spennende øyeblikk der han så ut til å bli fanget opp av motstanderlagets forsvarsspillere, klarte han å rive seg løs og deretter kaste ballen perfekt til en medspiller som fanger ballen på en fabelaktig måte. I en nesten umulig presset situasjon fikk han så sendt avgårde en touchdown pasning til Plaxico Burress bare 35 sekunder før slutt og Giants vant dermed kampen.

Hvis du kan si at jeg har blitt fan av noe lag i amerikansk fotball nå, så er det New York Giants som imponerte med en voldsom vinnervilje. Og overbeviste meg om at amerikansk fotball kanskje har noe for seg…

Share on Facebook