Det har vært mye snakk om at “The Wire”, som omhandler politiarbeid i Baltimore, er den beste tv-serien som noensinne er laget. Slikt fører selvsagt til nysgjerrighet hos en serie- og filmelsker som meg selv. Nå har aldri politiserier vært min greie, men omtalen av “The Wire” var altså nok til at jeg måtte ta en kikk. Nå har serien begynt å gå på NRK3 og jeg så første episode der. Men etterhvert har jeg blitt uvant med å måtte vente ei uke på å se neste episode av en serie jeg følger med på, så ja, jeg lastet ned første sesong.

Det er ingenting ved serien som ved første blikk avslører at man kan bli hekta på den, la det være klart. Første og andre episode rusler av sted i et tempo som får andre moderne serier til å se ut som de går på speed. Bakgrunnshistorien for hver karakter bygges sakte, men sikkert og det er ikke nødvendigvis noe vold i hver episode. Og der “Sopranos” kanskje går dypere i de viktigste enkeltkarakterenes psyker, så bretter “The Wire” ut personlighetene til flere karakterer på mer subtilt vis. Å følge serien på engelsk uten norske tekster kan være litt vanskelig ettersom det er utrolig mye informasjon og navn som flyr frem og tilbake, men det gir en enorm kompleksitet til serien som knapt kan huske å ha sett i en tv-serie tidligere. Og her er ingen bare gode eller bare onde, hverken på politi eller skurkesiden. Selv “helten”, “Jimmy McNulty”, har sider som så absolutt ikke kan skrives på kontoen for gode kvaliteter. Og selv de verste narkotikaforbryterne har sider ved seg som taler om menneskelighet og som sier mye om hvorfor de bringer et daglig helvete til de som er avhengige av stoffet de selger.

Og det er kanskje noe av det aller mest fascinerende med den første sesongen av serien. Skildringen av mennesker som gjør onde ting, bare fordi det er det de har vokst opp med og det er slik verden er for dem. Lojaliteten til familien de er en del av er total, alle andre kan bare drite og dra. Historien er så realistisk og brutal at det er umulig å ikke bli fengslet av den gjennom en 13-14 timer. Man er tilstede på gatene i Baltimore og skjønner mer av hvordan faenskap fungerer. For en naiv nordmann fra bondelandet er det svært eksotisk. Spesielt når man vet at serien er skrevet av en tidligere politireporter og en tidligere politimann (som har opplevd mange lignende hendelser som skildres) fra nettopp Baltimore som vet akkurat hvordan det hele fungerer. Det blir altså ikke bare en fiksjonsserie, men en fiksjonsserie basert på virkeligheten slik den er i dag. Uten virkemidler som rar kameraføring (“NYPD Blue”) eller fancy effekter og duppeditter (“CSI-whatever”) – for å ta et par moderne politiserier.

“The Wire” er faktisk så bra som det sies. Om det er den beste noensinne, det er jeg ikke sikker på. Men den er definitivt mer enn verdt å se på.