Klokka er 23.48 på en onsdagskveld og jobbtelefonen ringer. Jeg har den på for sikkerhetsskyld. Fremmed nummer, jeg tar den ikke. Melding tikker inn et par minutter senere fra samme nummer: “Er det bra på kroa i dag?”. Jaha, tenker jeg, du er jo en luring. Ringer til noen du ikke kjenner klokka ti på tolv om kvelden for å høre om det er “bra” på jobben hans den kvelden slik at du vet om du skal dra ned å drikke deg mer full – på Åpen Scene. Jeg sender tilbake: “Hvem er du? Hvorfor ringer du meg seint på kvelden og hvorfor spør du så dumt?”

Svarmelding ett minutt senere: “Er ikke du sjefen på kroa da?”.

Duh.

Jeg vet at det finnes folk med jobber der ute som misunner meg å drive med noe “gøy” og innenfor feltet jeg har utdannet meg som. Men jeg sier dere: Dette er grunnen til at jeg er lei! Det finnes enkelte mennesker som tror jeg “eier” Kroa i Bø. Folk som ennå ikke har skjønt at Kroa er et studenthus som strengt tatt er eid av alle som betaler semesteravgift. Og kanskje kan du da si at da bør jeg vel svare på alle telefoner som kommer siden vedkommende sannsynligvis er “sjefen” min. Men svaret er et stort og rungende “NEI!!!!!!”. Faen heller.

Jeg ser forøvrig på TV2-nyhetene at nå har stort sett alle av oss det så bra økonomisk at litt renteøkning ikke vil bety så mye. 3 av 4 tjener såpass mye at de til og med kan spare penger. Føkk åff!!!  Hvilken virkelighet er dette i? Jeg sverger: Noen ganger føler jeg det som om jeg lever på utsiden av verden og kikker inn på alle de “normale” menneskene som raver rundt på kjøpesentere og shopper seg i hjel på alt som kjøpes kan, alt med ungene henger på slep og jobben deres slenger mer penger etter dem for at de skal bli der litt lengre. Er det virkelig sånn? Til og med flere av studentene jeg møter nå stikker på turer til London, Glasgow, Praha, Thailand, Australia – whatever – og ser likevel ut til å ha penger til å gå på fylla hver uke. Jeg lever på grandis, øl, pasta og knekkebrød, har ikke vært utenfor Norge på mange år og er blakk halvannen til to uker i måneden. Og jeg ville ha vært det lengre om jeg betalte alle regninger med en gang jeg fikk lønn. Sant nok, jeg kjøper meg en og annen dingseboms i ny og ne for å ha noe glede meg over som ikke bare innebærer de samme fyllekulene på Kroa (gudene skal vite at kjærlighetslivet har jeg gitt opp forlengst her i Bø), men jeg bruker ikke mye penger. Faen heller, jeg kjøper knapt en cd eller en dvd lenger.

Bare sier det: Skulle gjerne hatt god råd NÅ som jeg er ungkar og spellemann.

Ble dette sutrete? I guess so.