Er litt usikker på hva det er Unge Høyres Torbjørn Røe Isaksen prøver å si med dette innlegget i Dagbladet, men forstår jeg ham rett, så handler det i bunn og grunn om hans redsel for politisk overstyring (ironisk nok). I denne sammenheng den kommende knutepunktfestivalen innen rock. Han setter rock opp mot makta og hevder rock bestandig har stått i mot politikken. Han “føler ubehag” ved at Monica Larsson i et innlegg på Ballade i 2006 skriver at “Knutepunktstatus er en endelig anerkjennelse av at også rock er kultur”. Med det mener han at det er problematisk at det er staten som skal kunne definere hva som er kultur eller ikke.

Det er vanskelig å være uenig i at det er noe galt med at staten skal være selve tungen på vektskåla når det gjelder slike definisjonsspørsmål. Eller…? For hva er kultur? Kultur defineres forskjellig fra land til land og det er ikke lenge siden kultur i Norge var noe kun eliten drev med. Siden det utvidede kulturbegrepet ble tatt i bruk i Norge, har kultur i stor grad vært en politisk beskrivelse av flere felt som er beslektet og som kan motta støtte fra staten. Slik sett er det noe ikke noe problematisk med at staten skal kunne si at dette er kultur eller ikke, ettersom kultur, slik vi forstår den i praksis, er noe staten selv faktisk definerer.

Men det er ikke det at hun er glad for at staten endelig godkjenner rock som kultur som alene er poenget til min gode venn Larsson. Det hun mener, og som de fleste bør skjønne, er at staten – det offentlig Norge – som siste instans har skjønt at rock er noe fullverdig, noe som gir mennesker noe mer enn bare billig moro og fyll. Noe som ikke er mindre verdt enn f.eks. opera. Det er ikke poenget at man blir godkjent av staten i seg selv, men hva staten symboliserer for menig mann. Staten er oss, det. Folket. Landet. Norge. Det er ikke til å komme bort fra at rocken har levd som et slags morsomt, men litt skummelt utskudd for alle andre enn de som har drevet med det. Rock har siden starten vært sidestilt med opprør, ungdom, uorden, narkotika, sex, alkohol – alt som borgerskapet nektet å ha noe med å gjøre. Og vi som elsker rock og dens mange fasetter kan sikkert fortsette å romantisere det til vi blir blå i ansiktet, men fakta er at i dag er det like vanlig å drive med rock – enten i band, som lytter eller i en eller annen form – som det er å drive med fotball. Og da skulle det bare mangle at man ikke fikk en offentlig godkjennelse av rock som noe passer inn i samfunnet.

Men det som etterhvert kommer fram som Røe Isaksens poeng i innlegget, er at han ikke klarer å se forskjellen på om en kommersiell aktør kom inn og skulle ha styreflertall i en knutepunktfestival eller om staten skulle gjøre det samme. Han reagerer på at en forutsetningene for en knutepunktfestival er at “offentlig oppnevnte representanter får flertall i styret. Kulturministeren skal utnevne styrelederen pluss et styremedlem. Kommune, fylke og stat (som til sammen finansierer støtten) skal ha flertall i styret.” Han mener det ville blitt et ramaskrik om en kommersiell aktør hadde krevd det samme. Og det har han nok rett i. Vil en slik offentlig styrt festival kunne fungere fritt for innblandinger fra styret når det gjelder de kunstneriske valgene til festivalen?

Jeg er heller ikke overvettes begeistret for statlig overstyring, eller noen form for overstyring av personer eller grupper som ikke aktivt tar del i det de skal styre og vet hva det dreier seg om. Men jeg velger å sammenligne det hele med mitt arbeidssted, Kroa i Bø. Der har man et praktiserende styre (Kro & Kultur) som i samarbeid med daglig leder (meg) setter opp det kunstneriske programmet ut fra de forutsetninger og føringer som er gitt på forhånd. Over oss sitter Stiftelsesstyret, som består av personer fra både høgskole, studentskipnad, studenpolitikk og Kroa, samt meg som sekretær. Dette styret legger føringer for Kroa i forhold til økonomibruk og sitter ansvarlig for nettopp økonomien. Så lenge Kroa styres på fornuftig vis og daglig leder eller revisor ikke påpeker mangler og rovdrift, så holder styret seg unna det kunstneriske. Styret skal kunne legge til rette for at det kunsteriske skal fungere. Dette er en svært vanlig styreform.

At dette ikke skal kunne fungere på en knutepunktfestival, som blir tungt støttet av kommune, fylke og stat, stiller jeg meg svært tvilende til. Det er litt med hvordan det settes opp på forhånd det, og denne redselen for staten som en slags uhåndterlig blekksprut som stikker tentaklene sine borti alt, den kjenner jeg meg ikke igjen i.

Unge rockeelskende Røe Isaksen er redd for at staten skal ta fra ham det romantiske bildet av rocken som et opprør, men det er virkelig ikke arrangøren for rocken som er opprøret. Arrangøren er den som legger til rette for at rocken skal kunne være opprørsk på beste vis – i den grad det er mulig (opprøret det er snakk om er vel mer en følelse enn noe annet reelt). Rock vil aldri la seg kue av verken stat, kommune, politikere eller plateselskap. For rock er et felles uttrykk for individuelle meninger og følelser. Og sånn sett så vil ikke en gedigen statstyrt rockefestival ha noe som helst å si. Om staten kan finansiere opera, så kan de finansiere rock også.