Egocentralen :: jorum.no

Dagens låt: John Campbell – When The Levee Breaks

Amerikanske John Campbell var på god vei til å bli bluesens definitive stemme på begynnelsen av 90-tallet, med sin skitne rock’n'roll-deltablues og nesten skremmende mystiske fremtoning, både i stemme, gitar, stemning og image. Det er så du kan høre djevelen luske i bakgrunnen på hans siste album, “Howlin Mercy”, fra 1993. For etter et hardt liv og en like hard europeiske turné (som bl.a. tok han til Trondheim to måneder før), så døde han i søvne av et hjerteinfarkt i august 1993. Allerede da var denne plata en favoritt hos undertegnede (jeg hadde et par bluesår på slutten av tenåra) og det skyldtes nok  spesielt at han var så mye mer rock’n'roll enn blues, på mange måter. Bare hør på hans cover av Led Zeppelins “When The Levee Breaks”. Det er kanskje blasfemisk å si at den er bedre enn originalen, men på mange måter er den faktisk det.

John Campbell: “When The Levee Breaks”
Dagens låt

Share on Facebook

Sleep Cycle

Sleep Cycle. Kjenn litt på det navnet. Det har rett og slett gjort underverker med søvnen min de siste par ukene. Eller mer korrekt: Med morgenene mine. Dette iPhone-programmet er visstnok det mest populære i verden akkurat nå og det er jammen ikke rart. Det virker nemlig, og det på nesten magisk vis!

Ok, så hva er dette for noe? Kort og greit så er Sleep Cycle et vekkerklokkeprogram, en alarm, om du vil. Men ikke et hvilket som helst program. Dette programmet registrerer nemlig søvnmønsteret ditt og vekker deg akkurat da du sover som lettest innenfor en halvtimes periode du har satt til å våkne. Det får den til ved at den bruker iPhonens akselometer (registrering av bevegelser med telefonen) til å fange opp når du er i bevegelse eller ikke. Sover du dypt ligger du nemlig helt i ro, men mens du er i en lettere søvnfase, så vil du være mer urolig. Ved at programmet lærer seg ditt typiske sovemønster de første par nettene, så vil det på aldeles genialt vis klare å finne ut hvilke bevegelser du gjør når du er mest våken i utgangspunktet. Ved å ikke bli vekket mens du er i dyp søvn og langt borte fra virkeligheten, vil det også være lettere å våkne og stå opp. Og når alarmen går, så er den først veldig lav og forsiktig og litt mer insisterende etterhvert, med bruk av vibreringsfunksjonen til telefonen. Men det trenger man sjeldent å vente på, for man er straks tilstede når alarmen går. Og det gjør den forøvrig overraskende ofte bra nøyaktig på tidspunktet du har satt. Jeg har f.eks. våknet kl. 07:15 hver morgen den siste uka, uten problemer. Og jeg har stort sett ikke ligget og slumret slik jeg ville ha gjort ellers.

Har du iPhone vil jeg på det aller sterkeste anbefale deg å bruke fattige seks (!) kroner på dette geniale programmet! Les mer om det her og forstå mer av hvordan det fungerer. Har du problemer med å få sove? Forsøk Pzizz som også fungerer aldeles strålende. Finnes for både PC, Mac og iPhone.

Share on Facebook

Rett sted, rett tid

Da er vi en måned ut i det nye året og jeg har strengt tatt ikke skrevet noe om noe som har skjedd til nå i år, og i praksis lite om de siste månedene også. Men det er nå slik at da, at selv om du har skrevet  på en blogg i nøyaktig ni år i skrivende stund, så er man ikke alltid så opptatt av å skrive om hver eneste detalj i livet. Det var nok mer interessant i tiden før Facebook og Twitter, med sine korte statusoppdateringer som summerer livet ditt mye bedre. Til tross for det man skulle tro, så er jeg faktisk en ganske privat person som ikke må dele alt med verden. Det er kanskje vanskelig å forstå her jeg sitter med en blogg på tiende året og som mer aktiv på sosiale medier enn de fleste. Men det er bare én del av meg, selvsagt. Det er mer som foregår under panseret enn bare ytringene man kommer med.

Vel, hva har skjedd? Nettopp. Det har ikke skjedd så mye. Ingenting spesielt som føles viktig nok til å nevne akkurat her. Det blir som når jeg snakker med mamma en gang eller to i måneden og jeg skal fortelle om det som har skjedd; jeg kommer ikke på noe. Man jobber, man slapper av, man tenker på å sitt første bosted, man føler seg litt mer voksen (men bare litt) og man har like dårlig råd som man alltid har vært. Jeg har jogget ca. 25% av mengden jeg gjorde på samme tid i fjor, men er ikke så dårlig form som man skulle tro. Jeg er bra akkurat ti kilo lettere enn det jeg var da jeg var 30 og det er jo ikke verst, men strengt tatt så er det ti kilo under det som hadde vært ideelt. Det er nå sånn at å miste ti kilo var adskillig lettere når man var 22 enn når man har blitt..kremt…36.

Men alder er altså bare et tall, ikke en tilstand. Det er altså ingen tvil om at jeg har bittelitt mer voksen det siste halvåret, og det var også litt av håpet da jeg flyttet nordover. Jeg gjorde meg unna med diverse barnsligheter i oktober og jammen tror jeg ikke at jeg møtte min fremtid et par uker etter det. Men som alltid med min fremtid, så har jeg det ikke travelt med å gape over den, da min erfaring (se det, kanskje det fører med seg noe bra å bli eldre) tilsier at gode ting kommer når de skal komme.

Har gode forhåpninger for 2010 og jeg har funnet mitt sted i Trondheim. Jeg er roligere til sinns og savner ingenting jeg hadde i Telemark gjennom elleve år. Har gjort unna de årene og har hatt mer “ungdomsliv” enn de aller fleste noensinne får oppleve. Nå er mitt liv her og det er helt riktig! En utrolig god følelse å ta med seg videre.

Share on Facebook

Beste årene?

De to beste til nå? Lett (1995-97):

Share on Facebook

Dagens låt: Lindsey Buckingham – Down On Rodeo

Vi kommer litt seint i gang med “Dagens låt” i det nye tiåret, men da er det også på sin plass å slå til skikkelig med en ordentlig gjennomført kvalitetslåt av én av de siste fire tiårs største låtskrivere, nemlig Lindsey Buckingham fra ikke ukjente Fleetwood Mac. Han står også bak selveste “Go You Own Way” som jeg omtalte i november i fjor, men det betyr ikke at han ikke har laget gode låter som soloartist også. Denne låta blir drevet av Buckinghams spesielle gitarteknikk og eminente stemme, over en melodi og et refreng som bare setter seg i hodet ditt på aldeles nydelig vis. Låta er fra hans comebackalbum fra 2006, “Under The Skin”.

Lindsey Buckingham: “Down On Rodeo”
Dagens låt

Share on Facebook

Ny kunnskap

I kveld lærte jeg noe nytt. Noe nytt jeg egentlig visste, men ikke hadde fått hjernen rundt. Noe potensielt livskvalitetshevende. Mer senere.

Share on Facebook

Mayer morsom

John Mayer er….morsom! Kommer ikke til å kjøpe noen plate, men skjønner hvorfor han sjarmerer på seg flotte hollywoodpiker.

Share on Facebook

Musikktips: Jason Isbell

Årets første musikkanbefalning og blogginnlegg er to livevideoer av mannen som bidro til mine favorittlåter i fantastiske Drive-By Truckers, inntil han sluttet for et par-tre år siden, nemlig Jason Isbell. Her er han med bandet sitt The 400 Unit og låtene “Soldiers Get Strange” og “Cigarettes And Wine” fra februar i fjor. Jeg er ikke himla glad i countryinspirert rock, men Isbell og Drive-By Truckers (og El Cuero her hjemme) ligger like mye på southern rock som noe annet og det er noe med den skitne gitaren, stemmen og de småtriste melodiene som synker inn hos meg. Men først og fremst handler det om at låtene han skriver er skikkelig gode.

Heller ikke dette er en spesielt original sjanger, men, som jeg liker å påpeke i alle sammenhenger, så handler det ikke om sjanger, men om kvaliteten på låtene. Og Jason Isbell er et strålende eksempel på en glimrende låtskriver. Jeg oppdaget senest for et par dager siden at han ga ut sitt andre soloalbum for et år siden og etter å ha hørt på det noen ganger nå, så er det ikke tvil om at det ville ha kommet på topplista mi for 2009. Bittert, men sant. Om man skal henge seg oppi lister da.

Share on Facebook

Årslistene 2009

Jeg har som vanlig bidratt til Panoramas årslister, men der er det bare plass til 10 album og 10 låter, så her er den utvidede versjonen av mine personlige musikalske favoritter fra 2009 + linker til Spotify-spillelister som jeg har laget med de utgivelsene som er publisert der (dessverre mangler en del).

Et år sterkt preget av metalalbum og norske låter, for min del. Metalbiten er verdt å merke seg, for om en følger med på hva musikkjournalister flest mener er de beste platene til enhver tid, så vil en sjelden finne hardere former for musikk. Noe som er rent latterlig, om du spør meg, for det lages ufattelig mye bra musikk også i de kretsene. Noe man ikke skulle tro om en ser både på årslister og tiårslistene som har blitt publisert i diverse medier de siste par månedene. Og hvis du blir litt skuffet over listene, så er det muligens en trøst at jeg fortsatt ikke er enig med meg selv om rekkefølge. Noe man selvfølgelig aldri blir ferdig med. Og man finner jo stadig nye som skulle vært med også…

Mine favorittalbum:
1. Propagandhi – Supporting Caste
2. Converge – Axe To Fall
3. Kråkesølv – Trådnøsting
4. Golden City – Golden City
5. Raised Fist – Veil of Ignorance
6. Mastodon – Crack The Skye
7. Immortal – All Shall Fall
8. The Pains of Being Pure At Heart – The Pains of Being Pure At Heart
9. Slayer World – Painted Blood
10. Killswitch Engage Killswitch Engage
11. Gallows – Grey Britain
12. Wolves In The Throne Room – Black Cascade
13. Paradise Lost – Faith Divides Us – Death Unites Us
14. Montée – Isle of Now
15. Goatwhore – Carving Out The Eyes of God
16. The Appleseed Cast – Sagarmatha
17. DevilDriver - Pray For Villains
18. Baroness – Blue Record
19. Kreator – Hordes of Chaos
20. Arcitechts – Hollow Crown
21. Hatebreed – Hatebreed
22. Behemoth – Evangelion
23. W.A.S.P. – Babylon
24. Rancid – Let The Dominoes Fall
25. John Olav Nilsen & Gjengen – For Sant Til Å Være Godt

På Spotify

Mine favorittlåter (en ufullstendig blanding av typiske singler og annet):
1. Kråkesølv – Skredder
2. Donkeyboy – Ambitions
3. Montée – Isle of Now
4. Golden City – Brighten
5. Raised Fist – Friends and Traitors
6. Röyksopp – The Girl And The Robot
7. Norma Sass – June
8. Scumbag Travel Agency – Slow Burning (Urørt-link)
9. The New Violators – Burma
10. Cage The Elephant – Ain’t No Rest For The Wicked
11. Propagandhi – Dear Coach’s Corner
12. Eva & The Heartmaker – A Potion of Lust
13. The Pains of Being Pure At Heart – Everything With You
14. Datarock – Amarillion
15. Them Crooked Vultures – New Fang
16. Killswitch Engage – Starting Over
17. Paradise Lost – Faith Divides Us – Death Unites Us
18. Weezer – Put Me Back Together
19. Death Cab For Cutie – Meet Me On The Equinox
20. Rancid – Dominoes Fall

På Spotify (og her, en annen bredere og tidligere versjon – ikke spør…)

Share on Facebook

Dagens låt: Elliott – Calm Americans

Det amerikanske bandet Elliott var litt av en favoritt for meg tilbake på begynnelsen av århundret. Nok et eksempel på det som en gang i tiden kunne kalles “emo”, uten de assosiasjonene man får av den betegnelsen i dag. Bare et rockeband som var “emosjonelle” i basisen av sitt uttrykk og Elliott var virkelig det inntil de ga seg i 2003. Chris Higdons lyse stemme og det musikalske bakteppet av melankoli og drama, like mye basert på bass og piano som støyende gitarer, ga bandet et forholdsvis egenartet uttrykk. Jeg pleier ikke å sitere andre så mye i denne bloggserien, men synes Allmusic (som i sin tid fikk meg interessert i bandet) sin beskrivelse av albumet, som dagens låt er hentet fra, er ganske så treffende – og hei, dette er 2009’s siste “Dagens låt”, så vi skiter litt litt i reglene for denne gang:

….”False Cathedrals” satisfies many fans searching for something akin to Radiohead’s unique creativity but in a more indie rock manner. Nevertheless, there is a secret to listening to this. False Cathedrals is made for all lonely people, it seems. For some reason, the thought of listening to it with another person seems incomprehensible. False Cathedrals displays the sadness and awesome greatness of a band like the Cure. Similar to much of the Cure’s darker material, Elliott has the ability to evoke feelings and responses from painful pasts and lonely nights. Utilizing a large, rock & roll drum-driven sound, Elliott showcases a band on the verge of accomplishing great things by doing something as simple as changing the engineering of an album.

Forøvrig skrev jeg følgende om oppfølgeren “Song In The Air” fra 2003, som også ble bandets siste ordinære album:

….I stedet er det genuint og hjerterått på den måten at du ikke klarer å fravriste deg den dype melankolien som ligger i bunn. Det er ikke så stor variasjon i låtene denne gangen som på de to forrige platene til kvartetten, og det kler dem godt. I bytte får vi nemlig en enhetlig plate med sanger som passer ypperlig sammen.

Du har hørt modigere og mer eksperimentelle plater enn Song In The Air. Du har kanskje hørt album som har hatt et sterkere følelsesregister. Men det tar ikke fra utgivelsen det faktum at det er deilig melankolsk, romantisk, sensuelt, vondt, mesterlig spilt, hinsides stemningsfullt og ei plate som du gleder deg til å sette på om du først lar det å komme under huden på deg.

Det er ikke for ingenting at Elliott har fått en viss legendestatus hos store deler av emo-publikummet, og med deres hittil sterkeste album blir ikke den statusen noe mindre. Anbefales på det sterkeste.

Elliott: “Calm Americans”
Dagens låt

Share on Facebook